Lukas 20
1 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne,
And it came to pass on one of the days, as he was teaching the people in the temple, and announcing the glad tidings, the chief priests and the scribes with the elders came up,
2 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?»
and spoke to him saying, Tell us by what authority thou doest these things, or who is it who has given thee this authority?
3 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg:
And he answering said to them, I also will ask you [one] thing, and tell me:
4 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk?
The baptism of John, was it of heaven or of men?
5 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?»
And they reasoned among themselves, saying, If we should say, Of heaven, he will say, Why have ye not believed him?
6 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.»
but if we should say, Of men, the whole people will stone us, for they are persuaded that John was a prophet.
7 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.»
And they answered, they did not know whence.
8 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus.
And Jesus said to them, Neither do I tell you by what authority I do these things.
9 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva.
And he began to speak to the people this parable: A man planted a vineyard and let it out to husbandmen, and left the country for a long time.
10 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender.
And in the season he sent to the husbandmen a bondman, that they might give to him of the fruit of the vineyard; but the husbandmen, having beaten him, sent [him] away empty.
11 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome.
And again he sent another bondman; but they, having beaten him also, and cast insult upon him, sent [him] away empty.
12 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut.
And again he sent a third; and they, having wounded him also, cast [him] out.
13 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!»
And the lord of the vineyard said, What shall I do? I will send my beloved son: perhaps when they see him they will respect [him].
14 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!»
But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir; [come, ] let us kill him, that the inheritance may become ours.
15 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim?
And having cast him forth out of the vineyard, they killed [him]. What therefore shall the lord of the vineyard do to them?
16 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!»
He will come and destroy those husbandmen, and will give the vineyard to others. And when they heard it they said, May it never be!
17 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?»
But he looking at them said, What then is this that is written, The stone which they that builded rejected, this has become the corner-stone?
18 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.»
Every one falling on this stone shall be broken, but on whomsoever it shall fall, it shall grind him to powder.
19 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si.
And the chief priests and the scribes sought the same hour to lay hands on him, and they feared the people; for they knew that he had spoken this parable of them.
20 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen.
And having watched [him], they sent out suborned persons, pretending to be just men, that they might take hold of him in [his] language, so that they might deliver him up to the power and authority of the governor.
21 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi -
And they asked him saying, Teacher, we know that thou sayest and teachest rightly, and acceptest no [man's] person, but teachest with truth the way of God:
22 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
Is it lawful for us to give tribute to Caesar, or not?
23 Men han gådde listi deira og sagde til deim:
But perceiving their deceit he said to them, Why do ye tempt me?
24 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei.
Shew me a denarius. Whose image and superscription has it? And answering they said, Caesar's.
25 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
And he said to them, Pay therefore what is Caesar's to Caesar, and what is God's to God.
26 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde.
And they were not able to take hold of him in [his] expressions before the people, and, wondering at his answer, they were silent.
27 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde:
And some of the Sadducees, who deny that there is any resurrection, coming up [to him],
28 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
demanded of him saying, Teacher, Moses wrote to us, If any one's brother, who has a wife, die, and he die childless, his brother shall take the wife and raise up seed to his brother.
29 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus.
There were then seven brethren: and the first, having taken a wife, died childless;
30 So gifte den andre seg med henne,
and the second [took the woman, and he died childless];
31 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg.
and the third took her: and in like manner also the seven left no children and died;
32 Til slutt døydde kona og.
and last of all the woman also died.
33 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.»
In the resurrection therefore of which of them does she become wife, for the seven had her as wife?
And Jesus said to them, The sons of this world marry and are given in marriage, (aiōn g165)
35 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; (aiōn g165)
but they who are counted worthy to have part in that world, and the resurrection from among [the] dead, neither marry nor are given in marriage; (aiōn g165)
36 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv.
for neither can they die any more, for they are equal to angels, and are sons of God, being sons of the resurrection.
37 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
But that the dead rise, even Moses shewed in [the section of] the bush, when he called [the] Lord the God of Abraham and the God of Isaac and the God of Jacob;
38 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.»
but he is not God of [the] dead but of [the] living; for all live for him.
39 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.»
And some of the scribes answering said, Teacher, thou hast well spoken.
40 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko.
For they did not dare any more to ask him anything.
41 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son?
And he said to them, How do they say that the Christ is David's son,
42 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi,
and David himself says in the book of Psalms, The Lord said to my Lord, Sit at my right hand
43 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»»
until I put thine enemies [as] footstool of thy feet?
44 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?»
David therefore calls him Lord, and how is he his son?
45 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det:
And, as all the people were listening, he said to his disciples,
46 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod!
Beware of the scribes, who like to walk about in long robes, and who love salutations in the market-places, and first seats in the synagogues, and first places at suppers;
47 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.»
who devour the houses of widows, and as a pretext make long prayers. These shall receive a severer judgment.
