Lukas 18
1 Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna.
And he spoke also a parable to them to the purport that they should always pray and not faint,
2 «I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje.
saying, There was a judge in a city, not fearing God and not respecting man:
3 I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!»
and there was a widow in that city, and she came to him, saying, Avenge me of mine adverse party.
4 Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje,
And he would not for a time; but afterwards he said within himself, If even I fear not God and respect not man,
5 so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!»
at any rate because this widow annoys me I will avenge her, that she may not by perpetually coming completely harass me.
6 Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren;
And the Lord said, Hear what the unjust judge says.
7 «skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim?
And shall not God at all avenge his elect, who cry to him day and night, and he bears long as to them?
8 Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?»
I say unto you that he will avenge them speedily. But when the Son of man comes, shall he indeed find faith on the earth?
9 Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi:
And he spoke also to some, who trusted in themselves that they were righteous and made nothing of all the rest [of men], this parable:
10 «Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann.
Two men went up into the temple to pray; the one a Pharisee, and the other a tax-gatherer.
11 Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der!
The Pharisee, standing, prayed thus to himself: God, I thank thee that I am not as the rest of men, rapacious, unjust, adulterers, or even as this tax-gatherer.
12 Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.»
I fast twice in the week, I tithe everything I gain.
13 Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig!
And the tax-gatherer, standing afar off, would not lift up even his eyes to heaven, but smote upon his breast, saying, O God, have compassion on me, the sinner.
14 Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
I say unto you, This [man] went down to his house justified rather than that [other]. For every one who exalts himself shall be humbled, and he that humbles himself shall be exalted.
15 Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim;
And they brought to him also infants that he might touch them, but the disciples when they saw [it] rebuked them.
16 men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til.
But Jesus calling them to [him] said, Suffer little children to come to me, and do not forbid them, for of such is the kingdom of God.
17 Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.»
Verily I say to you, Whosoever shall not receive the kingdom of God as a little child shall in no wise enter therein.
18 Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» (aiōnios g166)
And a certain ruler asked him saying, Good teacher, having done what, shall I inherit eternal life? (aiōnios g166)
19 «Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud!
But Jesus said to him, Why callest thou me good? There is none good but one, God.
20 Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»»
Thou knowest the commandments: Do not commit adultery, Do not kill, Do not steal, Do not bear false witness, Honour thy father and thy mother.
21 «Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han.
And he said, All these things have I kept from my youth.
22 Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!»
And when Jesus had heard this, he said to him, One thing is lacking to thee yet: Sell all that thou hast and distribute to the poor, and thou shalt have treasure in the heavens, and come, follow me.
23 Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik.
But when he heard this he became very sorrowful, for he was very rich.
24 Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike!
But when Jesus saw that he became very sorrowful, he said, How difficultly shall those who have riches enter into the kingdom of God;
25 Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.»
for it is easier for a camel to enter through a needle's eye than for a rich man to enter into the kingdom of God.
26 «Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det.
And those who heard it said, And who can be saved?
27 Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.»
But he said, The things that are impossible with men are possible with God.
28 «Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter.
And Peter said, Behold, we have left all things and have followed thee.
29 Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld,
And he said to them, Verily I say to you, There is no one who has left home, or parents, or brethren, or wife, or children, for the kingdom of God's sake,
31 So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram:
And he took the twelve to [him] and said to them, Behold, we go up to Jerusalem, and all things that are written of the Son of man by the prophets shall be accomplished;
32 Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på,
for he shall be delivered up to the nations, and shall be mocked, and insulted, and spit upon.
33 og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.»
And when they have scourged [him] they will kill him; and on the third day he will rise again.
34 Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde.
And they understood nothing of these things. And this word was hidden from them, and they did not know what was said.
35 Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg.
And it came to pass when he came into the neighbourhood of Jericho, a certain blind man sat by the wayside begging.
36 Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids.
And when he heard the crowd passing, he inquired what this might be.
37 Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum.
And they told him that Jesus the Nazaraean was passing by.
38 Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!»
And he called out saying, Jesus, Son of David, have mercy on me.
39 Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!»
And those [who were] going before rebuked him that he might be silent; but he cried out so much the more, Son of David, have mercy on me.
40 Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han:
And Jesus stood still, and commanded him to be led to him. And when he drew nigh he asked him [saying],
41 «Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han.
What wilt thou that I shall do to thee? And he said, Lord, that I may see.
42 «No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus.
And Jesus said to him, See: thy faith has healed thee.
43 Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris.
And immediately he saw, and followed him, glorifying God. And all the people when they saw [it] gave praise to God.
