Apostlenes-gjerninge 5
1 Men ein mann med namnet Ananias med kona si Saffira selde ein eigedom,
But a certain man, Ananias by name, with Sapphira his wife, sold a possession,
2 og han gøymde undan noko av pengeverdet, so kona hans visste det, og bar fram ein deil og lagde det for føterne på apostlarne.
and put aside for himself part of the price, [his] wife also being privy to it; and having brought a certain part, laid it at the feet of the apostles.
3 Men Peter sagde: «Ananias, kvifor hev Satan fyllt hjarta ditt, so du skulde ljuga for den Heilage Ande og gøyma undan av pengeverdet for jordstykket?
But Peter said, Ananias, why has Satan filled thy heart that thou shouldest lie to the Holy Spirit, and put aside for thyself a part of the price of the estate?
4 Var det ikkje ditt medan du åtte det? og var det ikkje i di magt då det vart selt? Kvi hev du då sett deg denne gjerning fyre i hjarta ditt? Du hev ikkje loge for menneskje, men for Gud.»
While it remained did it not remain to thee? and sold, was [it not] in thine own power? Why is it that thou hast purposed this thing in thine heart? Thou hast not lied to men, but to God.
5 Men då Ananias høyrde desse ordi, seig han ned og gav upp åndi. Og det kom stor otte på alle deim som høyrde dette.
And Ananias, hearing these words, fell down and expired. And great fear came upon all who heard [it].
6 Men dei unge mennerne stod upp og budde liket til og bar honom ut og jorda honom.
And the young men, rising up, swathed him up for burial, and having carried him out, buried him.
7 Og det hende seg umkring tri timar seinare, då kom kona hans inn og visste ikkje um det som hadde hendt.
And it came to pass about three hours afterwards, that his wife, not knowing what had happened, came in.
8 Peter sagde då til henne: «Seg du meg, selde de jordstykket for den pris?» Ho svara: «Ja, for den pris.»
And Peter answered her, Tell me if ye gave the estate for so much? And she said, Yes, for so much.
9 Då sagde Peter til henne: «Kvi hev de vorte samtykte um å freista Herrens Ande! Sjå, deira føter som jorda mannen din, er utfyre døri, og dei skal bera deg ut.»
And Peter said to her, Why [is it] that ye have agreed together to tempt the Spirit of [the] Lord? Lo, the feet of those that have buried thy husband [are] at the door, and they shall carry thee out.
10 Og ho seig straks ned for føterne hans og gav upp åndi. Men dei unge mennerne kom inn og fann henne daud og bar henne ut og jorda henne attved mannen hennar.
And she fell down immediately at his feet and expired. And when the young men came in they found her dead; and, having carried her out, they buried her by her husband.
11 Og det kom stor otte på heile kyrkjelyden og på alle deim som høyrde dette.
And great fear came upon all the assembly, and upon all who heard these things.
12 Men ved henderne til apostlarne vart det gjort mange teikn og under millom folket, og dei var alle samstendige i Salomons sulehall.
And by the hands of the apostles were many signs and wonders done among the people; (and they were all with one accord in Solomon's porch,
13 Men av dei andre våga ingen å slå lag med deim; men folket høgvyrde deim;
but of the rest durst no man join them, but the people magnified them;
14 og enn fleire som trudde, vart lagde til Herren, ei mengd både av menner og kvinnor,
and believers were more than ever added to the Lord, multitudes both of men and women; )
15 so dei jamvel bar dei sjuke ut på gatorne og lagde deim på sengjer og benkjer, so i det minste skuggen av Peter kunde yverskyggja nokon av deim, når han kom.
so that they brought out the sick into the streets and put [them] on beds and couches, that at least the shadow of Peter, when he came, might overshadow some one of them.
16 Ja, endå frå byarne der i kring kom ei mengd saman til Jerusalem og førde sjuke med, og folk som var plåga av ureine ånder; og dei vart alle lækte.
And the multitude also of the cities round about came together to Jerusalem, bringing sick persons and persons beset by unclean spirits, who were all healed.
17 Men øvstepresten stod upp og alle dei som heldt med honom, det var sadducæarflokken, og dei vart fulle av brennhug,
And the high priest rising up, and all they that were with him, which is the sect of the Sadducees, were filled with wrath,
18 og dei lagde hand på apostlarne og kasta deim i det ålmenne fengslet.
and laid hands on the apostles and put them in the public prison.
19 Men Herren engel opna um natti dørerne til fengslet og førde deim ut og sagde:
But an angel of [the] Lord during the night opened the doors of the prison, and leading them out, said,
20 «Gakk og stig fram og tala i templet alle dette livs ord til folket!»
Go ye and stand and speak in the temple to the people all the words of this life.
21 Då dei høyrde det, gjekk dei i dagningi inn i templet og lærde. Då so øvstepresten kom og dei som var med honom, kalla dei saman rådet og alle styresmennerne for Israels born, og dei sende bod til fengslet, at dei skulde føra deim fram.
And when they heard it, they entered very early into the temple and taught. And when the high priest was come, and they that were with him, they called together the council and all the elderhood of the sons of Israel, and sent to the prison to have them brought.
22 Men då tenarane kom der, fann dei deim ikkje i fengslet, og so vende dei um att og fortalde det og sagde:
And when the officers were come, they did not find them in the prison; and returned and reported
23 «Fengslet fann me stengt med all umsyn, og vakterne stod ved dørerne. Men då me let upp, fann me ingen der inne.»
saying, We found the prison shut with all security, and the keepers standing at the doors; but when we had opened [them], within we found no one.
24 Då hovudsmannen for tempelvakti og øvsteprestarne høyrde dei ordi, vart dei rådville um deim, kva dette skulde verta til.
And when they heard these words, both the priest and the captain of the temple and the chief priests were in perplexity as to them, what this would come to.
25 So kom det ein og fortalde deim og sagde: «Sjå, dei mennerne som de kasta i fengsel, dei stend i templet og lærer folket.»
And some one coming reported to them, Lo, the men whom ye put in the prison are in the temple, standing and teaching the people.
26 Då gjekk hovudsmannen dit med tenarane og henta deim, men ikkje med magt; for dei var rædde for folket, at dei skulde verta steina.
Then the captain, having gone with the officers, brought them, not with violence, for they feared the people, lest they should be stoned.
27 Men då dei hadde henta deim, stelte dei deim for rådet. Og øvstepresten spurde deim og sagde:
And they bring them and set them in the council. And the high priest asked them,
28 «Baud me dykk ikkje strengt, at de ikkje skulde læra i dette namnet? og sjå, de hev fyllt Jerusalem med læra dykkar, og de vil føra yver oss denne manns blod.»
saying, We strictly enjoined you not to teach in this name: and lo, ye have filled Jerusalem with your doctrine, and purpose to bring upon us the blood of this man.
29 Då svara Peter og apostlarne og sagde: «Ein skal lyda Gud meir enn menneskje.
But Peter answering, and the apostles, said, God must be obeyed rather than men.
30 Vår fedregud reiste upp Jesus som de tok livet av då de hengde honom på eit tre.
The God of our fathers has raised up Jesus, whom ye have slain, having hanged on a cross.
31 Denne hev Gud lyft upp ved si høgre hand til ein fyrste og frelsar til å gjeva Israel umvending og forlating for synderne.
Him has God exalted by his right hand as leader and saviour, to give repentance to Israel and remission of sins.
32 Og me er hans vitne um desse ting liksom og den Heilage Ande, som Gud hev gjeve deim som lyder honom.»
And we are [his] witnesses of these things, and the Holy Spirit also, which God has given to those that obey him.
33 Då dei høyrde dette, skar det deim i hjarta, og dei rådlagde um å slå deim i hel.
But they, when they heard [these things], were cut to the heart, and took counsel to kill them.
34 Men det reiste seg ein farisæar i rådet med namnet Gamaliel, ein lovlærar som var høgvyrd av heile folket, og han baud deim føra apostlarne ut ei liti stund.
But a certain [man], a Pharisee, named Gamaliel, a teacher of the law, held in honour of all the people, rose up in the council, and commanded to put the men out for a short while,
35 Og han sagde til deim: «Israelitiske menner! Sjå dykk vel fyre, kva de gjer med desse menneskje!
and said to them, Men of Israel, take heed to yourselves as regards these men what ye are going to do;
36 For fyre desse dagar stod Teudas fram og sagde seg sjølv å vera noko, og ein flokk på umkring fire hundrad menner slo lag med honom; han vart slegen i hel, og alle dei som lydde honom, drivne frå kvarandre og vart til inkjes.
for before these days Theudas rose up, alleging himself to be somebody, to whom a number of men, about four hundred, were joined; who was slain, and all, as many as obeyed him, were dispersed and came to nothing.
37 Etter honom stod galilæaren Judas fram, den tid skatte-utskrivingi var, og eggja upp folket med seg. Han let og livet, og alle dei som lydde honom, vart spreidde frå kvarandre.
After him rose Judas the Galilean in the days of the census, and drew away [a number of] people after him; and he perished, and all, as many as obeyed him, were scattered abroad.
38 Og no segjer eg dykk: Haldt dykk ifrå desse mennerne og lat deim fara! For er denne rådi eller dette verket av menneskje, skal det verta til inkjes.
And now I say to you, Withdraw from these men and let them alone, for if this counsel or this work have its origin from men, it will be destroyed;
39 Men er det av Gud, so kann de ikkje gjera det til inkjes! Sjå til at de ikkje må verta funne stridande mot Gud.»
but if it be from God, ye will not be able to put them down, lest ye be found also fighters against God.
40 Dei lydde honom, og kalla apostlarne inn att og let deim verta hudfletta, og baud deim at dei ikkje skulde tala i Jesu namn, og let deim so ganga.
And they listened to his advice; and having called the apostles, they beat them, and enjoined them not to speak in the name of Jesus, and dismissed them.
41 So gjekk dei då burt frå rådet, glade yver at dei var haldne verdige til å lida vanæra for hans namn skuld.
They therefore went their way from [the] presence of the council, rejoicing that they were counted worthy to be dishonoured for the name.
42 Og dei heldt ikkje upp med å læra kvar dag i templet og heime og forkynna evangeliet um Kristus Jesus.
And every day, in the temple and in the houses, they ceased not teaching and announcing the glad tidings that Jesus [was] the Christ.
