Jobs 29

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

Hiob toaa so se,

2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

“Mʼani agyina asram a atwa mu no, nna a Onyankopɔn hwɛɛ me so no,

3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

bere a ne kanea hyerɛn mʼatifi na mede ne kanea nantewee sum mu no!

4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

Ao, nna a misii so no, bere a Onyankopɔn adamfofa a emu yɛ den hyiraa me fi,

5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

bere a na Otumfo no da so ka me ho na me mma atwa me ho ahyia no,

6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

bere a na nufusu mu srade afɔw mʼakwan na abotan hwiee ngo sɛ nsu maa me no.

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

“Bere a na mekɔ kuropɔn pon ano mekɔtena mʼagua so wɔ ɔmanfo aguabɔbea,

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

mmerante hu me a, wogyina nkyɛn na mpanyimfo sɔre gyina hɔ;

9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

atitiriw gyae kasa na wɔde wɔn nsa kata wɔn ano;

10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

mmapɔmma tɛm dinn, na wɔn tɛkrɛma ka wɔn dudom.

11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

Wɔn a wɔte me nka nyinaa ka me ho asɛmpa, na wɔn a wohu me nyinaa kamfo me,

12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

efisɛ meboaa ahiafo a wosu pɛɛ mmoa, ne ayisaa a wonni aboafo.

13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

Onipa a na ɔrewu no hyiraa me; na memaa akunafo ani gyee wɔn koma mu.

14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

Mede trenee furaa sɛ mʼadurade; atɛntrenee yɛɛ me nkataso ne mʼabotiri.

15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

Meyɛɛ aniwa maa anifuraefo, ne anan maa mmubuafo.

16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

Meyɛɛ ahiafo agya; na mekaa ahɔho asɛm maa wɔn.

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

Mibubuu amumɔyɛfo se na mihwim wɔn a wodi wɔn nya no fii wɔn anom.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

“Medwenee sɛ, ‘Mewu wɔ mʼankasa me fi mu, na me nna dɔɔso sɛ nwea.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

Me ntin beduu nsu ano, na obosu agugu me mman so anadwo mu nyinaa.

20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

Mʼanuonyam rempa da, na agyan ayɛ foforo wɔ me nsam daa.’

21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

“Nnipa hwehwɛɛ sɛ wotie me, wɔyɛɛ dinn, twɛn mʼafotu.

22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

Sɛ mekasa wie a wɔnnkasa bio, efisɛ me nsɛm tɔɔ wɔn asom yiye.

23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

Wɔtwɛn me sɛnea wɔtwɛn osu a ɛpete, na wɔmenee me nsɛm sɛ osutɔ bere nsu.

24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

Sɛ meserew mekyerɛ wɔn a, wɔntaa nnye nni; mʼanimtew som bo ma wɔn.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

Mebɔɔ kwan maa wɔn na metenaa ase sɛ wɔn hene; metenaa ase sɛ ɔhene a ɔwɔ nʼasraafo mu; meyɛɛ sɛ obi a ɔkyekye agyaadwotwafo werɛ.