Job 38
1 Then Yahweh responded to Job, out of a storm, and said: —
Og Herren svara Job or stormen og sagde:
2 Who is it that darkeneth counsel, by words, without knowledge?
«Kven er det som gjer rådgjerd myrk med ord som reint er utan skyn?
3 Gird, I pray thee—like a strong man—thy loins, that I may ask thee, and inform thou me:
Spenn som ein mann ditt belte på, gjev meg på mine spursmål svar.
4 Where wast thou, when I founded the earth? Tell, if thou knowest understanding!
Kvar var du då eg grunna jordi? Seg fram, i fall du greida hev!
5 Who set the measurements thereof, if thou knowest? Or who stretched out over it a line?
Kven sette måli - veit du det? - Og spana målsnor yver henne?
6 Whereon were the pedestals thereof sunk? Or who laid the corner stone thereof; —
Kvar vart pelaran’ sette ned? Kven la vel hennar hyrnestein,
7 When the morning stars sang together, and all the sons of God shouted for joy?
med alle morgonstjernor kvad, gudssønerne av gleda song?
8 Or [who] shut in, with double doors, the sea, when, bursting out of the womb, it came forth;
Kven stengde havet inn med dører, då det braut ut or moderfang?
9 When I put a cloud as the garment thereof, and a thick cloud as the swaddling-band thereof;
Då eg det skyer gav til klæde og myrkeskodd til sveip åt det
10 And brake off for it my boundary, and fixed a bar and double doors;
då eg for det ei grensa sette og trygga ho med port og bom
11 And said—Hitherto, shalt thou come, and no further, —and, here, shalt thou set a limit to the majesty of thy waves?
og sagde: «Hit og ikkje lenger! Di byrge bylgja stogge her!»
12 Since thy days [began] hast thou commanded the morning? or caused the dawn to know its place;
Baud du vel dagsprett nokon gong? Gav du morgonroden stad,
13 That it might lay hold of the wings of the earth, and the lawless be shaken out of it?
so femner kringum ytste jordi, so syndaran’ vart riste av?
14 It transformeth itself like the clay of a seal, so that things stand forth like one arrayed;
Då tek ho form som leir for segl, og all stend greinlegt som ein klædnad.
15 That their light may be withdrawn from the lawless, and, the lofty arm, be shivered.
Då misser gudlause sitt ljos, den arm som lyfte seg, vert knekt.
16 Hast thou entered as far as the springs of the sea? Or, through the secret recesses of the resounding deep, hast thou wandered?
Kom du til havsens kjeldor fram, hev du på avgrunns-botnen gjenge?
17 Have the gates of death been disclosed to thee? And, the gates of the death-shade, couldst thou descry?
Hev daude-portarn’ vist seg for deg? Ja, såg du daudeskuggens portar?
18 Hast thou well considered, even the breadths of the earth? Tell—if thou knowest it all!
Og hev du vel jordviddi set? Kjenner du alt i hop, seg fram!
19 Where then is the way, the light shall abide? And, the darkness, where then is its place?
Kvar finn ein veg dit ljoset bur? Og kvar hev myrkret heimen sin?
20 That thou mayest conduct it unto the bound thereof, and that thou mayest perceive the paths to its house.
So du kann henta deim til grensa og vita veg til deira hus.
21 Thou knowest, for, then, hadst thou been born! And, in number, thy days are many!
Du veit det, du vart fødd den gong, og dagetalet ditt er stort.
22 Hast thou entered into the treasuries of the snow? And, the treasuries of the hail, couldst thou see?
Kom du dit snøen uppspard ligg? Og såg du forrådshus for haglet,
23 Which I have reserved for a time of distress, for the day of conflict and of war?
som eg til trengsle-tidi gøymer, til dagarne med kamp og krig?
24 Where then is the way the lightning is parted? The east wind spreadeth itself abroad over the earth.
Kva veg tru ljoset deiler seg, austanvinden spreider seg på jordi?
25 Who hath cloven—for the torrent—a channel? Or a way for the lightning of thunders;
Kven laga renna vel for regnet og brøytte veg for torestrålen,
26 To give rain over the no-man’s land, the desert, where no son of earth is;
so væta kjem til aude land, til øydemark der ingen bur,
27 To satisfy the wild and the wilderness, to cause to spring forth the meadow of young grass?
til kveikjing for den nakne heid, so gras kann gro der fyrr var bert?
28 Hath the rain a father? Or who hath begotten the drops of dew?
Skal tru um regnet hev ein far? Kven avlar vel doggdroparne?
29 Out of whose womb, came forth the ice? And, the hoar-frost of the heavens, who hath given it birth?
Kva moderliv kom isen or? Kven avla rim i himmelrømd,
30 Like a stone, are the waters congealed, and, the face of the roaring deep, becometh firm!
når vatnet hardnar liksom stein, når havflata stivnar til?
31 Canst thou bind the fetters of the Pleiades? Or, the bands of Orion, canst thou unloose?
Bind du vel bandet um Sjustjerna? Løyser du lekkjet av Orion?
32 Canst thou bring forth the signs of the Zodiac each in its season? Or, the Bear and her Young, canst thou lead?
Set du rett tid for dyreringen? Og driv du Bjørnen og hans ungar?
33 Knowest thou, the statutes of the heavens? Or didst thou appoint his dominion over the earth?
Kjenner du himmelleverne? Gav du han yver jordi magt?
34 Canst thou lift up, to the thick cloud, thy voice, and the overflow of waters cover thee?
Kann røysti di til skyi nå, so vatnet fløymer yver deg?
35 Canst thou send forth the lightnings, so that they go, and say to thee, Behold us?
Byd du vel ljoni fara ut, so dei deg svarar: «Her er me?»
36 Who hath put—into cloud-forms—wisdom? Or who hath given—to the meteor—understanding?
Kven la i myrke skyer visdom? Kven gav forstand til hildringi?
37 Who can count the thin clouds, in wisdom? And, the bottles of the heavens, who can empty out;
Kven tel med visdom skyerne? Kven tømer himmelfati ut,
38 When the dust is cast into a clod, and the lumps are bound together?
når turre mold vert samanrend, jordklumpar kleimer seg i hop?
39 Wilt thou hunt—for the Lioness—prey? Or, the craving of the Strong Lion, wilt thou satisfy;
Gjeng du for løva etter rov og gjev ungløvor deira mette,
40 When they settle down in dens, abide in covert, for lying in wait?
medan dei gøymer seg i holor og ligg på lur i busk og kjørr?
41 Who prepareth for the Raven his nourishment, —when his young ones—unto GOD—cry out, [when] they wander for lack of food?
Kven yter ramnen føda hans, når upp til Gud hans ungar ropar og flakkar kringum utan mat?
