Job 39
1 Knowest thou the season when the Wild Goats of the crags beget? The bringing forth of the hinds, canst thou observe?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 Canst thou count the months they fulfil? Or knowest thou the time when they give birth?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 They kneel down, their young, they bring forth; their pains, they throw off;
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 Their young become strong, they grow up in the open field, they go out, and return not unto them.
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 Who hath sent forth the Wild Ass free? And, the bands of the swift-runner, who hath loosed?
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 Whose house I have made the waste plain, and his dwellings, the land of salt:
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 He laugheth at the throng of the city, The shoutings of the driver, he heareth not;
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 He espieth the mountains, his pasture-ground, and, after every green thing, maketh search.
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 Will the Wild-Ox be pleased to be thy servant? or lodge for the night by thy crib?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 Canst thou bind the wild-ox, so that—with the ridge—shall run his cord? Or will he harrow the furrows after thee?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 Wilt thou trust in him, because of the greatness of his strength? Wilt thou leave unto him thy toil?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 Wilt thou put faith in him, that he will bring back thy seed? and that, corn for thy threshing-floor, he will gather?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 The wing of the Ostrich that waveth itself joyfully, Is it the pinion of lovingkindness or the plumage?
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 For she leaveth—to the earth—her eggs, and, on the dust, she letteth them be warmed;
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 And hath forgotten, that, a foot, may crush them, —or, the wild beast, tread on them!
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 Dealing hardly with her young, as none-of-hers, In vain, her labour, without dread.
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 For GOD hath suffered her to forget wisdom, and given her no share in understanding.
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 What time, on high, she vibrateth her wings, she laugheth at the horse and his rider.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 Couldst thou give—to the Horse—strength? Couldst thou clothe his neck with the quivering mane?
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 Couldst thou cause him to leap like a locust? The majesty of his snort, is a terror!
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 He diggeth into the plain, and rejoiceth in vigour, he goeth forth to meet armour;
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 He laugheth at dread, and is not dismayed, neither turneth he back, from the face of the sword;
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 Against him, whiz [the arrows of] the quiver, the flashing head of spear and javelin;
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 With stamping and rage, he drinketh up the ground, —he will not stand still when the horn soundeth;
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 As oft as the horn soundeth, he saith, Aha! And, from afar, he scenteth the battle, —the thunder of commanders and the war-cry.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 Is it, by thine understanding, that the Bird of Passage betaketh him to his pinions? spreadeth out his wings to the south?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 Or, at thy bidding, that the Eagle mounteth, and that he setteth on high his nest?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 The crag, he inhabiteth, and so lodgeth himself, on the tooth of the crag, and high fort;
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 From thence, he searcheth out food, far away, his eyes do pierce;
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 And, his young brood, suck up blood, and, where the slain are, there, is he.
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
