Ecclesiastes 1
1 The words of the Proclaimer, son of David, king in Jerusalem.
Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
2 Vanity of vanities! saith the Proclaimer, vanity of vanities! all, is vanity.
Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
3 What profit hath Man, in all his toil wherewith he toileth under the sun?
Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
4 Generation, goeth and, generation, cometh, but, the earth, unto times age-abiding, remaineth.
Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
5 And the sun, breaketh forth, and the sun, goeth in, —yea, unto his own place, he panteth, from whence he brake forth.
Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
6 Going unto the south, and circling unto the north, —circling, circling continually, is, the wind, and, over its own circuits, returneth the wind.
Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
7 All the streams, flow into the sea, yet, the sea, is not full, —unto the place whither the streams flow, thither, do they again flow.
Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
8 All words, are weak, unable is any man to tell, —not satisfied is the eye by seeing, nor filled is the ear with hearing.
Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
9 That which hath been, is the same that shall be, and, that which hath been done, is the same that shall be done, —and there is, nothing new, under the sun.
Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
10 Is there a thing, of which it can be said, See here, it is, new? Already, hath it been, for ages, [it is something] which was before us.
Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
11 There is, no remembrance, of the thing before, —nor, even of the things after, which shall be, will there be any remembrance, with them who shall come after.
Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
12 I, the Proclaimer, was king over Israel, in Jerusalem.
Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
13 And I gave my heart to seek and to search out, wisely, concerning all things which are done under the heavens, —the same, is the vexatious employment God hath given to the sons of men, to work toilsomely therein,
Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
14 I saw all the works which were done under the sun, —and lo! all, was vanity, and a feeding on wind.
Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
15 That which is crooked, cannot be straight, —and, that which is wanting, cannot be reckoned.
Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
16 Spake, I, in my heart, saying, As for me, lo! I have become great, and have gathered wisdom, beyond any one who hath been before me over Jerusalem, —and, my heart, hath seen much wisdom and knowledge:
Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
17 yea I have given my heart, to know wisdom, and to know madness, and folly, —I know that, even this, is a feeding on wind.
Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
18 For, in much wisdom, is much vexation, —and, he that increaseth knowledge, increaseth pain.
For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
