Song of Solomon 1
1 The Song of Songs, which pertaineth to Solomon.
Høgsongen av Salomo.
2 [SHE] Let him kiss me with the kisses of his mouth! [THEY] For better are thy caresses than wine:
«Han meg kysse med kyssar av sin munn. For din elsk han er betre enn vin.
3 Like the fragrance of thy precious oils, Oil poured out, is thy name, For this cause, virgins love thee.
Dine salvar angar so ljuvt, ein utrend salve er ditt namn. Difor held møyar dei elskar deg.»
4 [SHE] Draw me! [THEY] After thee, will we run! [SHE] The king, hath brought me, into his chambers. [THEY] We will exult and rejoice in thee, we will mention thy caresses, beyond wine, Sincerely they love thee.
«Drag meg etter deg. Og me spring. Kongen hev ført meg til sitt hus.» «Me vil fagnast og frygdast i deg. Me vil lova din kjærleik meir enn vin.» Med rette elskar dei deg.
5 [SHE] Swarthy, I am but comely, ye daughters of Jerusalem. [THEY] Like the tents of Kedar, like the curtains of Solomon.
«Eg er brun, men like vel væn, de Jerusalems døtter, som Kedars tjeld, som Salomos dørtjeld.
6 [SHE] Do not look on me, because, I, am so swarthy, because the sun hath scorched me, —My mother’s sons, were angry with me, they set me to keep the vineyards, Mine own vineyard, have I not kept. …
Sjå ikkje på at eg er so brun, at soli hev brent meg so. Mor sine søner harmast på meg, og meg sette til vingardsvakt. Eg hev ikkje vakta eigen gard.
7 Tell me, thou loved of my soul! Where wilt thou pasture thy flock? Where wilt thou let them recline at noon? For why should I be as one that wrappeth a veil about her, by the flocks of thy companions?
Seg, du som leikar i min hug, kvar gjæter du no? Kvar held du middagskvild? Må eg sleppa på villa å ganga i hjordi til felagarn’ dine.»
8 [HE] If thou know not of thyself, most beautiful among women! get thee forth in the footsteps of the flock, and pasture thy kids by the huts of the shepherds. …
«Um du ikkje det veit, du fagraste dros, du fylgje i drifti sitt spor og gjæt dine killingar fram der som hyrdingarn’ buderne hev.»
9 To a mare of mine, in the chariots of Pharaoh, have I likened thee, my fair one!
«Med folarn’ for Faraos vogn deg, min hugnad, eg liknar.
10 Comely are thy cheeks, with bead-rows, thy neck, with strings of gems.
Di lekkjeprydde kinn er so væn, og din hals med perlor.
11 [THEY] Rows of golden ornaments, will we make thee, with studs of silver.
Lekkjor av gull skal du få med sylv-prikkar på.»
12 [SHE] By the time the king is in his circle, my nard, will have given out its fragrance:
«Når kongen i laget sit sat, min narde han anga då.
13 A bag of myrrh, is my beloved to me, between my breasts, shall it tarry the night!
Ein myrra-pung er min ven, som eg ber ved min barm.
14 A cluster of henna, is my beloved to me, in the vineyards of En-gedi.
Ein cyper blom-dusk er min ven meg i En-Gedis hagar.»
15 [HE] Lo! thou art beautiful my fair one, lo! thou art beautiful, Thine eyes, [are] doves!
«Å, kor du er fager, mi møy, kor du er fager! Dine augo er duvor.»
16 [SHE] Lo! thou art beautiful, my beloved, Yea delightful! [BOTH] Yea! our couch, is covered with leaves:
«Å, kor du er fager, min ven, kor du er ljuv. Og vårt lægje er grønt.
17 The beams of our house, are cedars, Our fretted ceiling, is cypress-trees.
Cedrar er bjelkarn’ i vårt hus, cypressar er himling.»
