Job 4
1 Forsothe Eliphat Themanytes answeride, and seide,
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 If we bigynnen to speke to thee, in hap thou schalt take it heuyli; but who may holde a word conseyued?
«Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
3 Lo! thou hast tauyt ful many men, and thou hast strengthid hondis maad feynt.
På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
4 Thi wordis confermyden men doutynge, and thou coumfortidist knees tremblynge.
med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
5 But now a wounde is comun on thee, and thou hast failid; it touchide thee, and thou art disturblid.
Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
6 Where is thi drede, thi strengthe, and thi pacience, and the perfeccioun of thi weies?
Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
7 Y biseche thee, haue thou mynde, what innocent man perischide euere, ethir whanne riytful men weren doon awei?
Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
8 Certis rathir Y siy hem, that worchen wickidnesse, and sowen sorewis,
Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
9 and repen tho, to haue perischid bi God blowynge, and to be wastid bi the spirit of his ire.
dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
10 The roryng of a lioun, and the vois of a lionesse, and the teeth of `whelpis of liouns ben al to-brokun.
Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
11 Tigris perischide, for sche hadde not prey; and the whelpis of a lioun ben distried.
og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
12 Certis an hid word was seid to me, and myn eere took as theueli the veynes of priuy noise therof.
Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
13 In the hidousnesse of `nyytis siyt, whanne heuy sleep is wont to occupie men,
som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
14 drede and tremblyng helde me; and alle my boonys weren aferd.
Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
15 And whanne the spirit `yede in my presence, the heiris of `my fleisch hadden hidousnesse.
ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
16 Oon stood, whos chere Y knewe not, an ymage bifor myn iyen; and Y herde a vois as of softe wynd.
og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
17 Whether a man schal be maad iust in comparisoun of God? ethir whethir a man schal be clennere than his Makere?
«Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
18 Lo! thei that seruen hym ben not stidefast; and he findith schrewidnesse in hise aungels.
Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
19 Hou myche more thei that dwellen in housis of cley, that han an ertheli foundement, schulen be wastyd as of a mouyte.
enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
20 Fro morewtid til to euentid thei schulen be kit doun; and for no man vndurstondith, thei schulen perische with outen ende.
Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
21 Sotheli thei, that ben residue, schulen be takun awei; thei schulen die, and not in wisdom.
Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
