Job 3
1 Aftir these thingis Joob openyde his mouth,
Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
2 and curside his dai, and seide, Perische the dai in which Y was borun,
Job tok til ords og sagde:
3 and the nyyt in which it was seid, The man is conceyued.
«Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
4 Thilke dai be turnede in to derknessis; God seke not it aboue, and be it not in mynde, nethir be it liytned with liyt.
Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
5 Derknessis make it derk, and the schadewe of deeth and myist occupie it; and be it wlappid with bittirnesse.
Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
6 Derk whirlwynde holde that niyt; be it not rikynyd among the daies of the yeer, nethir be it noumbrid among the monethes.
og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
7 Thilke nyyt be soleyn, and not worthi of preisyng.
Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
8 Curse thei it, that cursen the dai, that ben redi to reise Leuyathan.
Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
9 Sterris be maad derk with the derknesse therof; abide it liyt, and se it not, nethir the bigynnyng of the morwetid risyng vp.
Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
10 For it closide not the doris of the wombe, that bar me, nethir took awei yuels fro min iyen.
av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
11 Whi was not Y deed in the wombe? whi yede Y out of the wombe, and perischide not anoon?
Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
12 Whi was Y takun on knees? whi was Y suclid with teetis?
Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
13 For now Y slepynge schulde be stille, and schulde reste in my sleep,
So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
14 with kyngis, and consuls of erthe, that bilden to hem soleyn places;
hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
15 ethir with prynces that han gold in possessioun, and fillen her housis with siluer;
hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
16 ethir as a `thing hid not borun Y schulde not stonde, ethir whiche conseyued sien not liyt.
ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
17 There wickid men ceessiden of noise, and there men maad wery of strengthe restiden.
Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
18 And sum tyme boundun togidere with out disese thei herden not the voys of the wrongful axere.
og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
19 A litil man and greet man be there, and a seruaunt free fro his lord.
Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
20 Whi is liyt youun to the wretche, and lijf to hem that ben in bitternesse of soule?
Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
21 Whiche abiden deeth, and it cometh not;
som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
22 as men diggynge out tresour and ioien greetly, whanne thei han founde a sepulcre?
som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
23 Whi is liyt youun to a man, whos weie is hid, and God hath cumpassid hym with derknessis?
til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
24 Bifore that Y ete, Y siyhe; and as of watir flowynge, so is my roryng.
Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
25 For the drede, which Y dredde, cam to me; and that, that Y schamede, bifelde.
Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
26 Whether Y dissymilide not? whether Y was not stille? whether Y restide not? and indignacioun cometh on me.
Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
