Job 39
1 Whethir thou knowist the tyme of birthe of wielde geet in stoonys, ethir hast thou aspied hyndis bryngynge forth calues?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 Hast thou noumbrid the monethis of her conseyuyng, and hast thou knowe the tyme of her caluyng?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 Tho ben bowid to the calf, and caluen; and senden out roryngis.
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 Her calues ben departid, and goen to pasture; tho goen out, and turnen not ayen to `tho hyndis.
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 Who let go the wielde asse fre, and who loside the boondis of hym?
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 To whom Y haue youe an hows in wildirnesse, and the tabernacles of hym in the lond of saltnesse.
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 He dispisith the multitude of citee; he herith not the cry of an axere.
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 He lokith aboute the hillis of his lesewe, and he sekith alle greene thingis.
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 Whether an vnycorn schal wilne serue thee, ethir schal dwelle at thi cratche?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 Whether thou schalt bynde the vnicorn with thi chayne, for to ere, ethir schal he breke the clottis of valeis aftir thee?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 Whether thou schalt haue trist in his grete strengthe, and schalt thou leeue to hym thi traueils?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 Whether thou schalt bileue to hym, that he schal yelde seed to thee, and schal gadere togidere thi cornfloor?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 The fethere of an ostriche is lijk the fetheris of a gerfawcun, and of an hauk;
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 which ostrige forsakith hise eirun in the erthe, in hap thou schalt make tho hoot in the dust.
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 He foryetith, that a foot tredith tho, ethir that a beeste of the feeld al tobrekith tho.
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 He is maad hard to hise briddis, as if thei ben not hise; he traueilide in veyn, while no drede constreynede.
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 For God hath priued hym fro wisdom, and `yaf not vnderstondyng to hym.
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 Whanne tyme is, he reisith the wengis an hiy; he scorneth the hors, and his ridere.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 Whether thou schalt yyue strengthe to an hors, ether schal yyue neiyng `aboute his necke?
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 Whether thou schalt reyse hym as locustis? The glorie of hise nosethirlis is drede.
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 He diggith erthe with the foot, he `fulli ioieth booldli; he goith ayens armed men.
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 He dispisith ferdfulnesse, and he yyueth not stide to swerd.
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 An arowe caas schal sowne on hym; a spere and scheeld schal florische.
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 He is hoot, and gnastith, and swolewith the erthe; and he arettith not that the crie of the trumpe sowneth.
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 Whanne he herith a clarioun, he `seith, Joie! he smellith batel afer; the excityng of duykis, and the yellyng of the oost.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 Whether an hauk spredinge abrood hise wyngis to the south, bigynneth to haue fetheris bi thi wisdom?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 Whether an egle schal be reisid at thi comaundement, and schal sette his nest in hiy places?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 He dwellith in stoonys, and he dwellith in flyntis brokun bifor, and in rochis, to whiche `me may not neiye.
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 Fro thennus he biholdith mete, and hise iyen loken fro fer.
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 Hise briddis souken blood, and where euere a careyn is, anoon he is present.
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
