Job 37
1 Myn herte dredde of this thing, and is moued out of his place.
For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
2 It schal here an heryng in the feerdfulnesse of his vois, and a sown comynge forth of his mouth.
Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
3 He biholdith ouere alle heuenes; and his liyt is ouere the termes of erthe.
Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
4 Sown schal rore aftir hym, he schal thundre with the vois of his greetnesse; and it schal not be souyt out, whanne his vois is herd.
So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
5 God schal thundre in his vois wondurfulli, that makith grete thingis and that moun not be souyt out.
Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
6 Which comaundith to the snow to come doun on erthe, and to the reynes of wijntir, and to the reynes of his strengthe.
Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
7 Which markith in the hond of alle men, that alle men knowe her werkis.
Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
8 An vnresonable beeste schal go in to his denne, and schal dwelle in his caue, `ethir derke place.
Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
9 Tempestis schulen go out fro the ynnere thingis, and coold fro Arturus.
Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
10 Whanne God makith blowyng, frost wexith togidere; and eft ful brood watris ben sched out.
Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
11 Whete desirith cloudis, and cloudis spreeden abrood her liyt.
Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
12 Whiche cloudes cumpassen alle thingis bi cumpas, whidur euere the wil of the gouernour ledith tho, to al thing which he comaundith `to tho on the face of the world;
og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
13 whether in o lynage, ethir in his lond, ether in what euer place of his merci he comaundith tho to be foundun.
anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
14 Joob, herkene thou these thingis; stonde thou, and biholde the meruels of God.
Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
15 Whethir thou woost, whanne God comaundide to the reynes, that tho schulen schewe the liyt of hise cloudis?
Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
16 Whether thou knowist the grete weies of cloudis, and perfit kunnyngis?
Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
17 Whether thi cloothis ben not hoote, whanne the erthe is blowun with the south?
Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
18 In hap thou madist with hym heuenes, which moost sad ben foundid, as of bras.
Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
19 Schewe thou to vs, what we schulen seie to hym; for we ben wlappid in derknessis.
Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
20 Who schal telle to hym, what thingis Y speke? yhe, if he spekith, a man schal be deuourid.
Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
21 And now men seen not liyt; the eir schal be maad thicke sudenli in to cloudis, and wynd passynge schal dryue awei tho.
No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
22 Gold schal come fro the north, and ferdful preisyng of God.
Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
23 For we moun not fynde him worthili; he is greet in strengthe, and in doom, and in riytfulnesse, and may not be teld out.
Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
24 Therfor men schulen drede hym; and alle men, that semen to hem silf to be wise, schulen not be hardi to biholde.
Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
