Job 36
1 Also Helyu addide, and spak these thingis,
Og Elihu heldt fram og sagde:
2 Suffre thou me a litil, and Y schal schewe to thee; for yit Y haue that, that Y schal speke for God.
«Vent litt og lat meg tala til deg! For endå hev eg ord for Gud;
3 Y schal reherse my kunnyng fro the bigynnyng; and Y schal preue my worchere iust.
eg hentar kunnskap langan leid, skal hjelpa skaparen til rett.
4 For verili my wordis ben with out leesyng, and perfit kunnyng schal be preued to thee.
For visst, mitt ord skal ikkje ljuga; framfor deg stend ein full-lærd mann.
5 God castith not awei myyti men, sithen he is myyti;
Sjå, Gud er sterk, men vander ingen, han som er veldug i forstandskraft.
6 but he saueth not wickid men, and he yyueth dom to pore men.
Han let’kje gudlaus mann få liva; men armingarne gjev han rett.
7 He takith not awei hise iyen fro a iust man; and he settith kyngis in seete with out ende, and thei ben reisid there.
Han snur’kje augo frå rettvise; hjå kongar på sin konungsstol han let deim ævleg sitja høgt.
8 And if thei ben in chaynes, and ben boundun with the roopis of pouert,
Um dei i lekkjor bundne vart og i ulukkesnaror fanga,
9 he schal shewe to hem her werkis, and her grete trespassis; for thei weren violent, `ethir rauenours.
so synar han deim deira ferd og brot - at dei ovmoda seg -
10 Also he schal opene her eere, that he chastise; and he schal speke, that thei turne ayen fro wickidnesse.
til refsing opnar øyro deira og byd deim venda um frå syndi.
11 If thei heren, and kepen, thei schulen fille her daies in good, and her yeris in glorie.
Um dei då høyrer vil og lyda, so liver dei sitt liv i lukka og sine år i herlegdom;
12 Sotheli if thei heren not, thei schulen passe bi swerd, and thei schulen be wastid in foli.
um ikkje, fær dei styng av spjotet, og i sin dårskap andast dei.
13 Feyneris and false men stiren the ire of God; and thei schulen not crye, whanne thei ben boundun.
Men vreiden trivst i vonde hjarto; dei bed’kje, um dei bundne vert;
14 The soule of hem schal die in tempest; and the lijf of hem among `men of wymmens condiciouns.
i ungdomstidi skal dei døy, forgangast som utukt-sveinar.
15 He schal delyuere a pore man fro his angwisch; and he schal opene `the eere of hym in tribulacioun.
Han frelser arming ved hans naud, opnar hans øyro gjenom trengsla.
16 Therfor he schal saue thee fro the streit mouth of the broddeste tribulacioun, and not hauynge a foundement vndur it; sotheli the rest of thi table schal be ful of fatnesse.
Deg og han lokkar ut or trengsla, fritt fær du det og ikkje trongt, ditt bord er fullt av feite retter.
17 Thi cause is demed as the cause of a wickid man; forsothe thou schalt resseyue thi cause and doom.
Men fær du straff som syndug mann, i fall hans domsord held deg fast.
18 Therfor ire ouercome thee not, that thou oppresse ony man; and the multitude of yiftis bowe thee not.
Lat ikkje tukti avla vreide, den tunge bot deg leida vilt!
19 Putte doun thi greetnesse with out tribulacioun, and putte doun alle stronge men bi strengthe.
Kann klaga hjelpa deg or naud, kor mykje enn du stræva vil?
20 Dilaie thou not nyyt, that puplis stie for hem.
Du må’kje lengta etter natti då folk vert rykte frå sin stad!
21 Be thou war, that thou bowe not to wickidnesse; for thou hast bigunne to sue this wickidnesse aftir wretchidnesse.
Gjev agt, so ei til synd du vender, for det du heller vil enn lida.
22 Lo! God is hiy in his strengthe, and noon is lijk hym among the yyueris of lawe.
Sjå, Gud er upphøgd i sitt velde; kven er ein lærar slik som han?
23 Who mai seke out the weies of God? ethir who dar seie to hym, Thou hast wrouyt wickidnesse?
Kven hev vel vegen lagt for honom? Kven sagde vel: «Du hev urett gjort?»
24 Haue thou mynde, that thou knowist not his werk, of whom men sungun.
Hugs på å prisa høgt hans verk, som menneski hev sunge um!
25 Alle men seen God; ech man biholdith afer.
Kvart menneskje med lyst det ser, mann-ætti ser det langan leid.
26 Lo! God is greet, ouercomynge oure kunnyng; the noumbre of hise yeeris is with out noumbre.
Upphøgd, uskynande er Gud, hans liveår kann ingen telja,
27 Which takith awei the dropis of reyn; and schedith out reynes at the licnesse of floodyatis,
for han dreg vatsdroparne, so det vert regn av skodde-eim.
28 whiche comen doun of the cloudis, that hilen alle thingis aboue.
Og ifrå skyerne det fløymer og dryp ned yver mange folk.
29 If he wole stretche forthe cloudis as his tente,
Kven skynar vel skyhoparne og torebraket frå hans hytta?
30 and leite with his liyt fro aboue, he schal hile, yhe,
Han breider ljoset sitt ikring seg og let det hylja havsens røter.
31 the herris of the see. For bi these thingis he demeth puplis, and yyueth mete to many deedli men.
Soleis han dømer folkeslag og skiftar brød i ovmengd ut.
32 In hondis he hidith liyt; and comaundith it, that it come eft.
Han sveiper henderne i ljos og sender det mot fienden.
33 He tellith of it to his freend, that it is his possessioun; and that he may stie to it.
Hans tora meldar um hans koma, ja, feet varslar når han kjem.
