Job 22
1 Forsothe Eliphat Themanytes answeride, and seide,
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 Whether a man, yhe, whanne he is of perfit kunnyng, mai be comparisound to God?
«Er mannen vel til gagn for Gud? Nei, vitug mann seg sjølv mun gagna.
3 What profitith it to God, if thou art iust? ethir what schalt thou yyue to hym, if thi lijf is without wem?
Hev Allvald bate av di rettferd? Er det hans vinst, at rett du ferdast?
4 Whether he schal drede, and schal repreue thee, and schal come with thee in to doom,
Er det din gudlegdom han refser, når han med deg held rettargang?
5 and not for thi ful myche malice, and thi wickidnessis with out noumbre, `these peynes bifelden iustli to thee?
Hev ei din vondskap vore stor og dine syndar utan ende?
6 For thou hast take awei with out cause the wed of thi britheren; and hast spuylid nakid men of clothis.
Grunnlaust du panta dine brøder; halvnakne drog du klædi av;
7 Thou yauest not watir to the feynt man; and thou withdrowist breed fro the hungri man.
den trøytte gav du ikkje vatn, den svoltne negta du ditt brød.
8 In the strengthe of thin arm thou haddist the lond in possessioun; and thou moost myyti heldist it.
Det er den sterke som eig landet, den stolte hev si bustad der.
9 Thou leftist widewis voide; and al to-brakist the schuldris of fadirles children.
Du jaga enkjor burt tomhendt’ burt, slo armen av på faderlause.
10 Therfor thou art cumpassid with snaris; and sodeyn drede disturblith thee.
Difor ligg snaror kringum deg, og rædsla skræmer deg so brått.
11 And thou gessidist, that thou schuldist not se derknessis; and that thou schuldist not be oppressid with the fersnesse of watris flowyng.
Ell’ vert du ikkje myrkret var, den flaum som fossar yver deg?
12 Whether thou thenkist, that God is hiyere than heuene, and is enhaunsid aboue the coppe of sterris?
Bur ikkje Gud i himmelhøgd, sjå øvste stjernor, høgt dei sit!
13 And thou seist, What sotheli knowith God? and, He demeth as bi derknesse.
Du segjer so: «Kva veit vel Gud? Kann attum skyerne han døma?
14 A cloude is his hidyng place, and he biholdith not oure thingis, and he `goith aboute the herris of heuene.
For skyer dimmer augo hans; han hev sin gang på himmelkvelven.»
15 Whether thou coueitist to kepe the path of worldis, which wickid men han ofte go?
Seg, vil du fylgja fortids-vegen, den stig som illverksmenner gjekk?
16 Whiche weren takun awei bifor her tyme, and the flood distriede the foundement of hem.
Dei som i utid tekne vart - og deira grunn flaut burt i flaum -
17 Whiche seiden to God, Go thou awei fro vs; and as if Almyyti God may do no thing, thei gessiden hym,
som sagde til Gud: «Haldt du deg burte!» Kva skulde Allvald vel deim gjera?
18 whanne he hadde fillid her housis with goodis; the sentence of whiche men be fer fro me.
Endå han signa deira hus - langt burt frå meg med gudlaus råd!
19 Iust men schulen se, and schulen be glad; and an innocent man schal scorne hem.
Rettvise folk det såg med gleda, og den skuldlause spotta deim:
20 Whether the reisyng of hem is not kit doun, and fier schal deuoure the relifs of hem?
«Fiendarn’ våre gjekk til grunns! Sjå elden øydde det dei leivde!»
21 Therfor assente thou to God, and haue thou pees; and bi these thingis thou schalt haue best fruytis.
Vert ven med honom, og få fred! So skal og lukka timast deg.
22 Take thou the lawe of his mouth, and sette thou hise wordis in thin herte.
Og tak so lærdom av hans munn, og legg deg ordi hans på hjarta!
23 If thou turnest ayen to Almyyti God, thou schalt be bildid; and thou schalt make wickidnesse fer fro thi tabernacle.
Vend um til Allvald, då du byggjest og jagar syndi frå ditt tjeld.
24 He schal yyue a flynt for erthe, and goldun strondis for a flynt.
Kast gullet ditt i moldi ned - Ofir-gull millom bekkjesteinar.
25 And Almyyti God schal be ayens thin enemyes; and siluer schal be gaderid togidere to thee.
Allvald skal vera då ditt gull og haugar utav sylv for deg.
26 Thanne on Almyyti God thou schalt flowe with delicis; and thou schalt reise thi face to God.
Då skal du frygda deg i Allvald, di åsyn lyfta upp til Gud.
27 Thou schalt preye hym, and he schal here thee; and thou schalt yelde thi vowis.
Og når du ropar, vil han høyra, so du kann halda det du lovar.
28 Thou schalt deme a thing, and it schal come to thee; and lyyt schal schyne in thi weies.
Det du deg etlar, skal du vinna, og ljos skal skina på din veg.
29 For he that is mekid, schal be in glorie; and he that bowith doun hise iyen, schal be saued.
Gjeng vegen ned, du ropar: «Upp!» Han hjelpar den bljug-øygde mann.
30 An innocent schal be saued; sotheli he schal be saued in the clennesse of hise hondis.
Ja, ikkje-skuldfri mann han bergar, frelst vert han ved di reine hand.»
