Job 21
1 Forsothe Joob answeride, and seide,
Då svara Job og sagde:
2 Y preye, here ye my wordis, and do ye penaunce.
«Å høyr då, høyr på mine ord! Gjev i minsto det til trøyst!
3 Suffre ye me, that Y speke; and leiye ye aftir my wordis, if it schal seme worthi.
Lat meg få lov å tala ut, so kann du spotta etterpå.
4 Whether my disputyng is ayens man, that skilfuli Y owe not to be sori?
Klagar eg vel på menneskje? Og hev eg ikkje grunn til harm?
5 Perseyue ye me, and be ye astonyed; and sette ye fyngur on youre mouth.
Vend dykk til meg, og ottast so; legg handi so på dykkar munn.
6 And whanne Y bithenke, Y drede, and tremblyng schakith my fleisch.
Eg støkk, når eg det kjem i hug; ei bivring gjenom kroppen gjeng.
7 Whi therfor lyuen wickid men? Thei ben enhaunsid, and coumfortid with richessis.
Kvifor fær dei gudlause liva, auka i magt som åri gjeng?
8 Her seed dwellith bifor hem; the cumpeny of kynesmen, and of sones of sones dwellith in her siyt.
Dei ser si ætt stå fast ikring deim, dei hev sitt avkjøme for augo.
9 Her housis ben sikur, and pesible; and the yerde of God is not on hem.
I fred stend husi deira trygge, Guds svipa råkar ikkje deim;
10 The cow of hem conseyuede, and caluede not a deed calf; the cow caluyde, and is not priued of hir calf.
med heppa parast deira fe, og kyrne kastar aldri kalv.
11 Her litle children goen out as flockis; and her yonge children `maken fulli ioye with pleies.
Dei slepper borni ut som lamb, og gutarne i leiken hoppar;
12 Thei holden tympan, and harpe; and ioien at the soun of orgun.
Dei syng til trumma og til cither og frygdar seg ved fløyteljod.
I lukka liver dei si tid og fer so brått til helheim ned. (Sheol h7585)
14 Whiche men seiden to God, Go thou awei fro us; we nylen the kunnyng of thi weies.
Til Gud dei segjer: «Haldt deg burte!» Me vil’kje kjenna dine vegar!
15 Who is Almiyti God, that we serue him? and what profitith it to vs, if we preien him?
Kvi skal me tena den Allsterke? Kva gagnar det å be til honom?»
16 Netheles for her goodis ben not in her hond, `that is, power, the counsel of wickid men be fer fro me.
«Dei hev’kje lukka si i handi» - Langt burt frå meg med gudlaus råd!
17 Hou ofte schal the lanterne of wickid men be quenchid, and flowing schal come on hem, and God schal departe the sorewis of his stronge veniaunce?
Når sloknar lampa for gudlause? Når kjem ulukka yver deim? Gjev han deim straff i vreidesmod?
18 Thei schulen be as chaffis bifor the face of the wynd; and as a deed sparcle, whiche the whirlewynd scaterith abrood.
Fer dei vel burt som strå for vind, lik agner som i stormen fyk?
19 God schal kepe the sorewe of the fadir to hise sones; and whanne he hath yoldun, thanne he schal wite.
«Gud gøymer straffi til hans born.» Nei, sjølv skal mannen straffi kjenna!
20 Hise iyen schulen se her sleyng; and he schal drynke of the stronge veniaunce of Almyyti God.
Lat han få sjå sitt eige fall og drikka harm frå den Allsterke!
21 For whi what perteyneth it to hym of his hows aftir hym, thouy the noumbre of his monethis be half takun awey?
Kva bryr han seg vel um sitt hus, når månadstalet hans er fullt?
22 Whether ony man schal teche God kunnyng, which demeth hem that ben hiye?
Vil nokon hjelpa Gud til kunnskap, han som er domar for dei høgste?
23 This yuel man dieth strong and hool, riche and blesful, `that is, myrie.
Den eine døyr på velmagts høgd, fullkomleg trygg og fredeleg;
24 Hise entrails ben ful of fatnesse; and hise boonys ben moistid with merowis.
hans fat er fulle utav mjølk, og i hans bein er mergen frisk;
25 Sotheli anothir wickid man dieth in the bittirnesse of his soule, and with outen ony richessis.
den andre døyr so beisk i hug, hev ingenting av lukka smaka.
26 And netheles thei schulen slepe togidere in dust, and wormes schulen hile hem.
Dei båe vert i moldi lagde, og deira klednad makkar er.
27 Certis Y knowe youre wickid thouytis, and sentensis ayens me.
Sjå kor eg kjennar dykkar tankar, og dykkar meinkrokar mot meg.
28 For ye seien, Where is the hows of the prince? and where ben the tabernaclis of wickid men?
De spør: «Kvar er vel stormannshuset? Kvar er det tjeld der gudlause bur?»
29 Axe ye ech of `the weie goeris; and ye schulen knowe, that he vndurstondith these same thingis,
Hev de’kje høyrt av ferdafolk - de trur vel det som dei fortel -:
30 that an yuel man schal be kept in to the dai of perdicioun, and schal be led to the dai of woodnesse.
«Den vonde frå ulukka slepp; han berga vert på vreidedagen.
31 Who schal repreue hise weies bifor hym? and who schal yelde to hym tho thingis, whiche he hath doon?
Kven lastar honom for hans ferd? Og straffar honom for hans gjerd?
32 He schal be led to the sepulcris; and he schal wake in the heep of deed men.
Han vert til gravi båren burt, og ved hans gravhaug held dei vakt.
33 He was swete to the `stoonys, ether filthis, of helle; and drawith ech man aftir hym, and vnnoumbrable men bifor him.
Søtt søv han under torv i dal, og i hans far all verdi fer, som tallause gjekk fyre honom.
34 Hou therfor coumforten ye me in veyn, sithen youre answeris ben schewid to `repugne to treuthe?
Det trøystar meg med tome ord; av dykkar svar er sviket att.»
