Job 23

1 Sotheli Joob answeride, and seide,

Då svara Job og sagde:

2 Now also my word is in bitternesse, and the hond of my wounde is agreggid on my weilyng.

«Endå gjeld klaga mi for tråss, tungt legg eg handi på min sukk.

3 Who yyueth to me, that Y knowe, and fynde hym, and come `til to his trone?

Berre eg kunde finna honom og koma til hans bustad fram!

4 Y schal sette doom bifor hym, and Y schal fille my mouth with blamyngis;

Då la eg fram for han mi sak og fyllte munnen min med prov.

5 that Y kunne the wordis, whiche he schal answere to me, and that Y vnderstonde, what he schal speke to me.

Då høyrde eg kva svar han gav, og merka det han sa til meg.

6 Y nyle, that he stryue with me bi greet strengthe, nether oppresse me with the heuynesse of his greetnesse.

Vilde med magt han mot meg standa? Nei, lyda på meg vilde han.

7 Sette he forth equite ayens me, and my doom come perfitli to victorie.

Ein skuldfri stod då for han fram; for alltid slapp eg domar min.

8 If Y go to the eest, God apperith not; if Y go to the west, Y schal not vndurstonde hym; if Y go to the left side,

Gjeng eg i aust, han er’kje der; mot vest, eg vert han ikkje var;

9 what schal Y do? Y schal not take hym; if Y turne me to the riyt side, Y schal not se hym.

i nord han verkar, ei eg ser han, han snur mot sud, eg ser han ikkje.

10 But he knowith my weie, and he schal preue me as gold, that passith thorouy fier.

For all den veg eg fer han kjenner; prøvde han meg, eg var som gull.

11 My foot suede hise steppis; Y kepte his weie, and Y bowide not awey fro it.

Min fot hev fylgt i faret hans; hans veg eg gjeng ubrigdeleg,

12 Y yede not awei fro the comaundementis of hise lippis; and Y hidde in my bosum the wordis of his mouth.

veik ei frå det hans lippa baud, meir enn mi lov eg lydde hans.

13 For he is aloone, and no man may turne awei hise thouytis; and what euer thing he wolde, his wille dide this thing.

Men ein er han, kven hindrar honom? Det han hev hug til, gjer han og.

14 Whanne he hath fillid his wille in me, also many othere lijk thingis ben redi to hym.

Han um min lagnad avgjerd tek, og hev med meg so mangt i emning.

15 And therfor Y am disturblid of his face, and Y biholdynge hym am anguyschid for drede.

Eg difor ræddast for hans åsyn, når eg det minnest, skjelv eg for han.

16 God hath maad neische myn herte, and Almyyti God hath disturblid me.

Ja, Gud hev brote ned mitt mod, og Allvald hev gjort meg fælen,

17 For Y perischide not for derknessis neiyynge; nethir myist hilide my face.

ei er det myrkret som meg tyner, og ei mi eigi myrke åsyn.