Mezmurlar 137

1 Babil ırmakları kıyısında oturup Siyon'u andıkça ağladık;

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 Çevredeki kavaklara Lirlerimizi astık.

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 Çünkü orada bizi tutsak edenler bizden ezgiler, Bize zulmedenler bizden şenlik istiyor, “Siyon ezgilerinden birini okuyun bize!” diyorlardı.

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 Nasıl okuyabiliriz RAB'bin ezgisini El toprağında?

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 Ey Yeruşalim, seni unutursam, Sağ elim kurusun.

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 Seni anmaz, Yeruşalim'i en büyük sevincimden üstün tutmazsam, Dilim damağıma yapışsın!

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 Yeruşalim'in düştüğü gün, “Yıkın onu, yıkın temellerine kadar!” Diyen Edomlular'ın tavrını anımsa, ya RAB.

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 Ey sen, yıkılası Babil kızı, Bize yaptıklarını Sana ödetecek olana ne mutlu!

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 Ne mutlu senin yavrularını tutup Kayalarda parçalayacak insana!

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!