Mezmurlar 104

1 RAB'be övgüler sun, ey gönlüm! Ya RAB Tanrım, ne ulusun! Görkem ve yücelik kuşanmışsın,

Lova Herren, mi sjæl! Herre min Gud, du er ovleg stor, i høgd og herlegdom er du klædd.

2 Bir kaftana bürünür gibi ışığa bürünmüşsün. Gökleri bir çadır gibi geren,

Han sveiper seg i ljos som i eit klædeplagg, han spanar ut himmelen som ein tjeldduk,

3 Evini yukarıdaki sular üzerine kuran, Bulutları kendine savaş arabası yapan, Rüzgarın kanatları üzerinde gezen,

han som timbrar sine høgsalar i vatni, han som gjer skyerne til si vogn, han som fer fram på vengjerne åt vinden.

4 Rüzgarları kendine haberci, Yıldırımları hizmetkâr eden sensin.

Han gjer vindar til sine englar og logande eld til sine tenarar.

5 Yeryüzünü temeller üzerine kurdun, Asla sarsılmasın diye.

Han grunnfeste jordi på stolparne hennar, ho skal ikkje verta rikka i all æva.

6 Engini ona bir giysi gibi giydirdin, Sular dağların üzerinde durdu.

Djupe vatn lagde du yver henne som eit klæde, yver fjelli stod vatni.

7 Sen kükreyince sular kaçtı, Göğü gürletince hemen çekildi.

For ditt trugsmål flydde dei, for ditt toremål skunda dei seg burt

8 Dağları aşıp derelere aktı, Onlar için belirlediğin yerlere doğru.

- fjell steig, dalar sokk - til den staden som du hadde grunnfest for deim.

9 Bir sınır koydun önlerine, Geçmesinler, gelip yeryüzünü bir daha kaplamasınlar diye.

Ei grensa sette du, som dei ikkje skulde skrida yver, dei skal ikkje atter skulde leggja seg yver jordi.

10 Vadilerde fışkırttığın pınarlar, Dağların arasından akar.

Han sender uppkomor fram i dalarne, millom fjelli renn dei.

11 Bütün kır hayvanlarını suvarır, Yaban eşeklerinin susuzluğunu giderirler.

Dei vatnar alle villdyr på marki, villasni sløkkjer torsten sin.

12 Kuşlar yanlarında yuva kurar, Dalların arasında ötüşürler.

Yver deim bur himmelens fuglar, millom greinerne syng dei.

13 Gökteki evinden dağları sularsın, Yeryüzü işlerinin meyvesine doyar.

Han vatnar fjelli frå sine høge salar, jordi vert metta av den frukt du skaper.

14 Hayvanlar için ot, İnsanların yararı için bitkiler yetiştirirsin; İnsanlar ekmeğini topraktan çıkarsın diye,

Gras let han gro for feet, og vokstrar til gagn for folk til å få brød fram or jordi,

15 Yüreklerini sevindiren şarabı, Yüzlerini güldüren zeytinyağını, Güçlerini artıran ekmeği hep sen verirsin.

og vin som gled menneskjehjarta, til å lata andlitet skina av olje, og avla brød som styrkjer menneskjehjarta.

16 RAB'bin ağaçları, Kendi diktiği Lübnan sedirleri suya doyar.

Herrens tre vert metta, Libanons cedrar som han hev sett,

17 Kuşlar orada yuva yapar, Leyleğin evi ise çamlardadır.

der fuglane byggjer reir, storken som hev sitt hus i cypressarne.

18 Yüksek dağlar dağ keçilerinin uğrağı, Kayalar kaya tavşanlarının sığınağıdır.

Dei høge fjelli er for steinbukkarne, bergskortorne er til livd for fjell-grevlingarne.

19 Mevsimleri göstersin diye ayı, Batacağı zamanı bilen güneşi yarattın.

Han gjorde månen til tidarmerke; soli kjenner si nedgangstid.

20 Karartırsın ortalığı, gece olur, Başlar kıpırdamaya orman hayvanları.

Du sender myrker, og det vert natt, då krek alle villdyr i skogen fram.

21 Genç aslan av peşinde kükrer, Tanrı'dan yiyecek ister.

Dei unge løvor burar etter ran, og dei krev si føda av Gud.

22 Güneş doğunca İnlerine çekilir, yatarlar.

Soli gjeng upp, då dreg dei seg heim og legg seg inn i sine bol.

23 İnsan işine gider, Akşama dek çalışmak için.

Menneskja gjeng ut til si gjerning, til sitt arbeid alt til kvelds.

24 Ya RAB, ne çok eserin var! Hepsini bilgece yaptın; Yeryüzü yarattıklarınla dolu.

Kor mange dine gjerningar er, Herre! Du gjorde deim alle med visdom, jordi er full av det du hev skapt.

25 İşte uçsuz bucaksız denizler, İçinde kaynaşan sayısız canlılar, Büyük küçük yaratıklar.

Sjå havet, det store og vide! Der krek det i uteljande mengd av dyr både små og store.

26 Orada gemiler dolaşır, İçinde oynaşsın diye yarattığın Livyatan da orada.

Der gjeng skipi, Livjatan som du hev laga til å leika seg der.

27 Hepsi seni bekliyor, Yiyeceklerini zamanında veresin diye.

Alle ventar dei på deg, at du skal gjeva deim føda i si tid.

28 Sen verince onlar toplar, Sen elini açınca onlar iyiliğe doyar.

Du gjev deim, dei sankar, du let upp handi, dei vert metta med godt.

29 Yüzünü gizleyince dehşete kapılırlar, Soluklarını kesince ölüp toprak olurlar.

Du løyner ditt andlit, dei vert forskræmde, du tek burt deira ande, dei døyr og dei vender attende til dusti si.

30 Ruhun'u gönderince var olurlar, Yeryüzüne yeni yaşam verirsin.

Du sender ut din ande, dei vert skapte, du nyar upp att skapnaden åt jordi.

31 RAB'bin görkemi sonsuza dek sürsün! Sevinsin RAB yaptıklarıyla!

Herrens æra vare æveleg, Herren glede seg i sine gjerningar!

32 O bakınca yeryüzü titrer, O dokununca dağlar tüter.

Han som skodar på jordi og ho skjelv, han som rører fjelli og dei ryk.

33 Ömrümce RAB'be ezgiler söyleyecek, Var oldukça Tanrım'ı ilahilerle öveceğim.

Eg vil syngja for Herren so lenge eg liver, eg vil lovsyngja min Gud so lenge eg er til.

34 Düşüncem O'na hoş görünsün, Sevincim RAB olsun!

Gjev min tale kunde tekkjast honom! Eg vil gleda meg i Herren.

35 Tükensin dünyadaki günahlılar, Yok olsun artık kötüler! RAB'be övgüler sun, ey gönlüm! RAB'be övgüler sunun!

Gjev syndarar måtte kverva burt frå jordi, og ugudlege ikkje lenger finnast! Lova Herren, mi sjæl! Halleluja, lova Herren.