Luke 1
1 Ko e meʻa ʻi he fai ʻe he tokolahi ke tohi fakaholo hono fakamatala ʻoe ngaahi meʻa ko ia ʻoku tui moʻoni ki ai ʻiate kitautolu,
Kjære Teofilus! Mange har allerede skrevet om Jesus og hans liv og alt som har skjedd iblant oss. Deres fortellinger bygger på det vi har hørt fra øyenvitnene som var med fra begynnelsen av, og som siden spredde budskapet om Jesus.
2 ʻO hangē ko ia kuo tuku mai kiate kitautolu, ʻekinautolu naʻe mamata pau [ki ai], pea hoko ko e kau faifekau ʻoe folofola, talu hono kamataʻanga;
3 ʻE Tiofilusi lelei, ko e meʻa ʻi heʻeku kumi fakatotolo ki he meʻa kotoa pē talu hano kamataʻanga, ʻoku ou loto ai ke u tohi fakaholo atu ia kiate koe,
Nå vil også jeg skrive ned alt i sin sammenheng for deg. Jeg har gått nøye gjennom alle fakta helt fra begynnelsen av.
4 Koeʻuhi ke ke ʻilo hono moʻoni ʻoe ngaahi meʻa ko ia, ʻaia kuo akonekina ai koe.
Det har jeg gjort for at du skal forstå at du kan stole på alle opplysningene du har fått. Her er fortellingen min:
5 NAʻE ai ʻi he ngaahi ʻaho ʻo Helota, ko e tuʻi ʻo Siutea, ʻae taulaʻeiki ʻe taha, ʻi he lakanga ʻo ʻApia, ko Sakalaia hono hingoa: pea ko hono uaifi naʻe mei he ngaahi ʻofefine ʻo ʻElone, pea ko ʻIlisapeti hono hingoa.
Da Herodes var konge i Judea, var det en prest der som het Sakarja. Han tilhørte Abia sin avdeling blant prestene. Kona hans Elisabet var en slektning av Aron, han som var stamfar til alle prester blant Israels folk.
6 Pea naʻa na angatonu fakatouʻosi pe he ʻao ʻoe ʻOtua, ʻo na ʻalu taʻehala ʻi he ngaahi fekau mo e tuʻutuʻuni kotoa pē ʻae ʻEiki.
Sakarja og Elisabet var begge nøye med å være lydige mot Herren Gud og følge alle hans bud og forskrifter.
7 Pea naʻe ʻikai haʻana tama, koeʻuhi naʻe paʻa ʻa ʻIlisapeti, pea kuo na motuʻa fakatouʻosi pe.
Dessverre hadde de ingen barn, for Elisabet kunne ikke få barn. Begge hadde nå blitt gamle.
8 Pea pehē, ʻi heʻene fai ki he ngāue fakataulaʻeiki, ʻi he ʻao ʻoe ʻOtua, ʻi he lakanga ʻo hono vahe,
En dag da det arbeidslaget som Sakarja var en del av, tjente som prester i templet, kastet de som vanlig lodd om hvem som skulle få gå inn og tenne røkelse for Herren Gud. Loddet falt på Sakarja.
9 Ko hono lakanga, ʻo hangē ko hono anga ʻoe ngāue fakataulaʻeiki, ke tutu ʻae meʻa namu lelei ʻi heʻene hū ki he potu tapu ʻae ʻEiki.
10 Pea naʻe lotu ʻae fuʻu kakai kotoa pē ʻituʻa, ʻi he lolotonga [ʻae tutu ]ʻoe ʻakau namu lelei.
Mens ofringen pågikk sto folket utenfor på tempelplassen og ba.
11 Pea naʻe hā mai kiate ia ha ʻāngelo ʻae ʻEiki, ʻoku tuʻu ia ʻi he potu fakatoʻomataʻu ʻoe ʻesifeilaulau ʻoe ʻakau namu lelei.
Plutselig, mens Sakarja var opptatt med oppgaven, fikk han se en engel fra Herren stå til høyre for alteret. Han ble fryktelig redd.
12 Pea tāfuʻua ʻa Sakalaia ʻi heʻene mamata [ki ai], pea tō kiate ia ʻae manavahē.
13 Ka naʻe pehē ʻe he ʻāngelo kiate ia, “Sakalaia, ʻoua te ke manavahē, he kuo tau hoʻo lotu; pea ʻe fāʻeleʻi ʻe ho uaifi ko ʻIlisapeti, ʻae tama kiate koe, pea te ke ui hono hingoa ko Sione.
Men engelen sa:”Vær ikke redd, Sakarja! Jeg har kommet for å fortelle deg at Herren vil svare på bønnene dine. Du og din kone Elisabet skal få en sønn. Du skal kalle ham Johannes.
14 Pea te ke maʻu ai ʻae fiefia mo e nekeneka; pea ʻe fiefia ʻae tokolahi ʻi heʻene fanauʻi.
Hans fødsel vil gjøre dere svært glade og lykkelige. Mange andre skal også glede seg over hans fødsel.
15 Koeʻuhi ʻe lahi ia ʻi he ʻao ʻoe ʻEiki, pea ʻe ʻikai te ne inu ʻae uaine pe ha inu fakakona; pea ʻe fonu ia ʻi he Laumālie Māʻoniʻoni, ʻio, mei he manāva ʻo ʻene faʻē.
Han skal bli en av Herrens store tjenere. Vin eller sterke drikker skal han aldri smake, og han skal bli fylt med Guds Hellige Ånd før han er født.
16 Pea ʻe fakatafoki ʻe ia ʻae tokolahi ʻoe fānau ʻa ʻIsileli ki he ʻEiki ko honau ʻOtua.
Han skal få mange blant Israels folk til å vende om til Herren, deres Gud.
17 Pea ʻe muʻomuʻa ia ʻiate ia ʻi he anga mo e mālohi ʻo ʻIlaisiā, ‘Ke fakatafoki ʻae loto ʻoe mātuʻa ki he fānau,’ mo e talangataʻa ki he poto ʻoe angatonu; ke teuʻi ʻae kakai ke lelei maʻae ʻEiki.”
Han vil bli en mann av samme kraftfulle natur og Ånd som Elia var, og han skal bli en forløper til Messias, den lovede kongen, og forberede folket på ankomsten hans. Han skal lære fedrene å elske barna sine, og hjelpe de opprørske til å gjøre som Herren vil.”
18 Pea pehē ʻe Sakalaia ki he ʻāngelo, “Te u ʻilo ʻi he hā ʻae meʻa ni? He ko e tangata motuʻa au, pea kuo lahi ʻae taʻu ʻo hoku uaifi.”
Sakarja sa til engelen:”Hvordan kan jeg være sikker på at dette virkelig kommer til å skje? Jeg er jo en gammel mann, og Elisabet kan ikke lenger få barn.”
19 Pea lea ʻae ʻāngelo, ʻo pehēange kiate ia, “Ko au Kepaleli, ʻoku ou tuʻu ʻi he ʻao ʻoe ʻOtua; pea kuo fekau au ke u lea kiate koe, mo fakahā kiate koe ʻae ngaahi meʻa fakafiefia ni.
Da sa engelen:”Jeg er Gabriel, og jeg står foran Guds trone. Det er han som har sendt meg til deg med denne glade nyheten.
20 Pea vakai, te ke noa koe, ʻe ʻikai te ke faʻa lea, ʻo aʻu ki he ʻaho ʻe hoko ai ʻae ngaahi meʻa ni, ko e meʻa ʻi hoʻo taʻetui ki heʻeku ngaahi lea, ʻaia ʻe fakamoʻoni ʻi hono kuonga.”
Men etter som du ikke trodde på meg, skal du bli stum og ikke kunne snakke før barnet er født. For det jeg har sagt, skal bli virkelighet på den tiden Gud har bestemt.”
21 Pea naʻe tatali ʻae kakai kia Sakalaia, pea naʻa nau ofo ʻi heʻene tuai mai mei he potu tapu.
Utenfor sto folket og ventet på at Sakarja skulle komme ut, og de begynte å lure på hvorfor han drøyde så lenge.
22 Pea kuo haʻu ia kituʻa, pea ʻikai te ne faʻa lea kiate kinautolu: pea nau ʻilo ai kuo hā mai ha meʻa kiate ia ʻi he potu tapu: he naʻe kamokamo ia kiate kinautolu, pea taʻelea.
Da han endelig kom ut, kunne han ikke snakke, men de forsto av faktene han laget, at han måtte ha sett et syn der inne.
23 Pea pehē, ʻi he [toki ]hili ʻae ngaahi ʻaho ʻo ʻene ngāue, naʻe ʻalu ia ki hono fale.
Da Sakarja hadde avsluttet sin tjeneste i templet dro han hjem igjen.
24 Pea hili ʻae ngaahi ʻaho ko ia, naʻe tuituʻia ʻa hono uaifi ko ʻIlisapeti, pea naʻe nofo ia ʻi he lilo, ʻi he māhina ʻe nima, ʻo ne pehē,
Like etterpå ble kona hans, Elisabet, gravid og holdt seg borte fra folk i fem måneder.
25 “Kuo fai pehē ʻe he ʻEiki kiate [au], ʻi he ngaahi ʻaho naʻa ne vakaiʻi [au], ke toʻo [ʻiate au ]hoku manukiʻanga ʻi he kakai.”
”Tenk så god Herren er”, jublet hun.”Han har latt meg bli gravid, slik at jeg slipper å gå skamfull over å ikke ha fått noe barn.”
26 Pea ʻi hono ono ʻoe māhina, naʻe fekau ʻe he ʻOtua ʻae ʻāngelo ko Kepaleli ki he kolo ʻe taha ʻi Kāleli, ko Nāsaleti hono hingoa,
Da Elisabet var gravid i sin sjette måned, sendte Gud engelen Gabriel til en ung jente i byen Nasaret i Galilea.
27 ki ha tāupoʻou ʻi he fale ʻo Tevita, kuo fakanofo ki he tangata naʻe hingoa ko Siosefa; pea ko e hingoa ʻoe tāupoʻou ko Mele.
Navnet hennes var Maria, og hun var trolovet med en mann som het Josef, som tilhørte etterkommerne av kong David.
28 Pea haʻu ʻae ʻāngelo kiate ia, ʻo ne pehē, “Siʻotoʻofa, ʻoku ke ʻofeina lahi, ʻoku ʻiate koe ʻae ʻEiki: ʻoku ke monūʻia ʻi he fefine [fulipē].”
Engelen Gabriel viste seg nå for henne og sa:”Jeg hilser deg, Maria! Herren fryder seg over deg, og han er med deg!”
29 Pea kuo mamata ia [ki ai], pea tāfuʻua ia ʻi heʻene lea, mo ne fifili ʻi hono loto, pe ko e hā hono ʻuhinga ʻoe fetapa ko ia.
Maria ble virkelig forskrekket og undret seg på hva engelen kunne mene.
30 Pea pehē ʻe he ʻāngelo kiate ia, “Mele, ʻoua ʻe manavahē: he ʻoku ke ʻofeina mei he ʻOtua.
Men engelen sa:”Vær ikke redd, Maria! Gud har noe godt i vente for deg.
31 Pea vakai, te ke tuituʻia ʻi [ho ]manāva, pea fāʻeleʻi ʻae tama, pea ke ui hono huafa ko Sisu.
Du skal bli gravid og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus.
32 Pea ʻe lahi ia, pea ʻe ui ia ko e ʻAlo ʻoe Fungani Māʻolunga; ʻe ange kiate ia ʻe he ʻEiki ko e ʻOtua ʻae nofoʻa ʻo ʻene tamai ko Tevita:
Han skal være stor og bli kalt Guds sønn. Herren Gud skal gjøre ham til konge, for han skal arve sin stamfar Davids trone.
33 Pea ʻe pule ia ki he fale ʻo Sēkope ʻo taʻengata; pea ʻe ʻikai hano ngataʻanga ʻo ʻene pule.” (aiōn g165)
Han skal regjere over Israels folk for evig, og hans kongsmakt skal aldri ta slutt.” (aiōn g165)
34 Pea pehē ʻe Mele ki he ʻāngelo, “ʻE fēfē ai ʻae meʻa ni, heʻeku ʻikai te u ʻiloa ha tangata?”
Da spurte Maria engelen:”Men hvordan skal jeg kunne bli gravid? Jeg har jo ikke vært sammen med noen mann.”
35 Pea lea ʻae ʻāngelo, ʻo pehēange kiate ia, “ʻE hoko mai ʻae Laumālie Māʻoniʻoni kiate koe, pea ʻe fakamalū koe ʻe he mālohi ʻoe Fungani Māʻolunga; pea ko ia foki ʻe ui ai ʻae hako māʻoniʻoni te ke fāʻeleʻi ko e ʻAlo ʻoe ʻOtua.
Engelen svarte:”Guds Hellige Ånd skal komme over deg, og Guds kraft skal omslutte deg. Derfor skal det barnet som du føder være hellig og bli kalt Guds sønn.
36 Pea vakai, ko ho kāinga ko ʻIlisapeti, kuo tuituʻia ia ʻi he tama ʻi heʻene motuʻa: pea ko hono ono mahina eni ʻo ia naʻe ui koe paʻa.
Din slektning Elisabet venter også barn, og det til tross for sin høye alder. Hun, som de sa var steril, er nå i sin sjette måned!
37 He ʻoku ʻikai ha meʻa ʻe faingataʻa ki he ʻOtua.”
Ingen ting er umulig for Gud!”
38 Pea pehē ʻe Mele, “Vakai, ko e kaunanga [au ]ʻae ʻEiki; ke hoko mai kiate au ʻo hangē ko hoʻo lea. Pea naʻe ʻalu ʻae ʻāngelo ʻiate ia.”
Maria sa:”Jeg vil være lydig mot Herren Gud og tjene ham. La det bli som du har sagt.” Etter dette forsvant engelen.
39 Pea tuʻu hake ʻa Mele, ʻi he ngaahi ʻaho ko ia, ʻo ʻalu fakavave ki he fonua moʻunga, ki ha kolo ʻo Siuta;
Noen dager seinere skyndte Maria seg av sted til Elisabet. Hun dro opp til den byen som lå i fjellene Judea der Sakarja bodde, og gikk inn i huset og hilste.
40 Pea naʻe hū ia ki he fale ʻo Sakalaia, ʻo fetapa kia ʻIlisapeti.
41 Pea naʻe pehē, kuo fanongo ʻa ʻIlisapeti ki he fetapa ʻa Mele, pea hopohopo ʻae tama ʻi hono manāva; pea fakafonu ʻa ʻIlisapeti ʻi he Laumālie Māʻoniʻoni:
Da Elisabet hørte Maria sin hilsen, sparket barnet i magen hennes, og hun ble fylt av Guds Hellige Ånd.
42 Pea naʻe lea ʻaki ʻe ia ʻae leʻo lahi, ʻo ne pehē, “ʻOku ke monūʻia koe ʻi he fefine [kotoa pē ]pea ʻoku monūʻia mo e fua ʻo ho manāva.
Høyt ropte hun til Maria:”Gud har gitt deg det mest vidunderlige en kvinne kan få, og all velsignelse har han gitt til barnet ditt.
43 Pea ʻoku fēfē nai eni kiate au, koeʻuhi kuo haʻu ʻae faʻē ʻa hoku ʻEiki kiate au?
Vilken ære det er at moren til min Herre kommer på besøk.
44 Pea vakai, kuo ongo leva ʻae leʻo ʻa hoʻo fetapa ki hoku telinga, pea hopohopo fiefia ʻae tama ʻi hoku manāva.
I samme øyeblikk som du hilste på meg, og jeg hørte stemmen din, sparket barnet av glede i magen min.
45 Pea ʻoku monūʻia ʻaia kuo tui: koeʻuhi ʻe fakamoʻoni ʻae ngaahi meʻa ko ia ʻaia naʻe fakahā kiate ia mei he ʻEiki.”
Du kan være lykkelig som stolte på Herren Gud, for han skal innfri løftet sitt til deg.”
46 Pea pehē ʻe Mele, “ʻOku fakahikihiki ʻae ʻEiki ʻe hoku laumālie,
Maria svarte:”Jeg vil hylle Herren av hele hjertet mitt!
47 Pea ʻoku fiefia hoku laumālie ʻi he ʻOtua ko hoku fakamoʻui.
Jeg jubler over Gud, han som frelste meg!
48 He kuo ne vakai ʻe ia ʻae vaivai ʻa ʻene kaunanga: Vakai, ngata mei he ʻaho ni ʻe ui au ko e monūʻia ʻe he ngaahi toʻutangata kotoa pē.
Han har vendt sin oppmerksomhet mot meg, og lar en svak kvinne få tjene ham. Fra denne stund skal menneskene i alle tider fortelle om min lykke.
49 He ko ia ʻoku māfimafi kuo ne fai kiate au ʻae ngaahi meʻa lahi; pea ʻoku māʻoniʻoni hono huafa.
Han, den hellige og mektige, har gjort fantastiske ting for meg.
50 Pea ʻoku ʻiate kinautolu ʻoku manavahē kiate ia ʻa ʻene ʻaloʻofa Mei he toʻutangata ki he toʻutangata.
Han viser evig medfølelse med alle dem som tilber ham.
51 Kuo fakahā mai ʻe ia ʻae mālohi ʻo hono nima; Pea kuo veteki ʻe ia ʻae laukau ʻi he ngaoʻi ʻa honau loto.
Hans makt er stor, han er full av kraft! De stolte og selvsikre bøyer han.
52 Kuo fakahifo ʻe ia ʻae mālohi mei he ngaahi nofoʻanga, Pea kuo ne hakeakiʻi ʻakinautolu naʻe māʻulalo.
Herskere styrter han ned fra tronen deres, men de ydmyke opphøyer han.
53 Kuo fakamākona ʻe ia ʻae fiekaia, ʻaki ʻae ngaahi meʻa lelei; Ka ne tekeʻi atu ʻae maʻumeʻa ke masiva.
Han metter de sultne med sine gaver, men de rike driver han bort med tomme hender.
54 Kuo tokoni ʻe ia ʻa ʻene tamaioʻeiki ko ʻIsileli, ʻI heʻene manatu ki he ʻaloʻofa;
Han hjelper folket sitt Israel! Han glemmer ikke det løfte han ga til forfedrene våre,
55 Kia ʻEpalahame, mo hono hako ʻo lauikuonga, ʻO hangē ko ʻene lea ki heʻetau ngaahi tamai.” (aiōn g165)
for han lovet vår stamfar Abraham og etterkommerne hans alltid å være god mot dem.” (aiōn g165)
56 Pea naʻa na nonofo mo Mele ʻi he māhina nai ʻe tolu, pea [toki ]ʻalu ia ki hono fale.
Maria ble værende hos Elisabet omkring tre måneder og vendte da tilbake til hjemmet sitt.
57 Pea kuo hokosia ʻae ʻaho ke fāʻele ai ʻa ʻIlisapeti; pea fāʻeleʻi ʻe ia ʻae tama.
Ventetiden for Elisabet var nå slutt, og tiden for å føde var kommet. Hun fikk en gutt.
58 Pea fanongo ʻa hono kaungāʻapi mo hono kāinga, kuo fakahā ʻe he ʻEiki ʻae ʻaloʻofa lahi kiate ia; pea nau fiefia mo ia.
Nyheten om hvordan Herren Gud hadde vært god mot henne spredde seg raskt blant naboer og slektninger, og alle gledet seg på hennes vegne.
59 Pea pehē, ʻi hono ʻaho valu naʻa nau omi ke kamu ʻae tamasiʻi; pea naʻa nau ui ia ko Sakalaia, ʻo hangē ko e hingoa ʻo ʻene tamai.
Da gutten var åtte dager gammel, samlet alle slektningene og vennene seg for å være med i seremonien da de omskar gutten. Alle trodde at han skulle få navnet Sakarja etter faren sin.
60 Pea leaange ʻene faʻē, ʻo ne pehē, “ʻE ʻikai, kae ui ia ko Sione.”
Men Elisabet sa:”Nei, han skal hete Johannes.”
61 Pea naʻa nau pehē kiate ia, “ʻOku ʻikai hao kāinga ʻoku ui ʻi he hingoa ko ia.”
”Hvorfor det?” spurte de.”Det finnes jo ingen annen i slekten din som heter det.”
62 Pea nau kamokamo ki heʻene tamai, pe ko e hā hono loto ke ui ia.
De vendte seg mot faren og forsøkte ved hjelp av tegn og fakter å spørre ham hva han mente om navnet.
63 Pea ne meʻa ke ʻomi ʻae tohiʻanga, pea tohi ʻe ia, ʻo pehē, “Ko Sione hono hingoa.” Pea naʻa nau ofo ai kotoa pē.
Da ba ham om noe å skrive på, og til alles forbauselse skrev han:”Han skal hete Johannes.”
64 Pea matoʻo leva hono ngutu, pea mo hono ʻelelo, pea lea ia ʻo fakamālō ki he ʻOtua.
I samme øyeblikk kunne Sakarja snakke igjen, og han begynte å hylle og tilbe Gud.
65 Pea naʻe tō ʻae manavahē ki he kakai kotoa pē naʻa nau nonofo ʻi he potu ko ia: pea naʻe ongoongoa ai ʻae ngaahi meʻa ni kotoa pē ʻi he fonua moʻunga kotoa pē ʻo Siutea.
Alle som bodde i nærheten, ble helt forskrekket, og nyheten om hva som hadde skjedd, spredde seg i fjellbygdene i Judea.
66 Pea ko kinautolu kotoa pē naʻe fanongo ki ai, naʻa nau fifili ʻi honau loto, mo pehē, “ʻE fēfē nai ʻae anga ʻae tama ni!” Pea naʻe ʻiate ia ʻae nima ʻoe ʻEiki.
De som hørte om det som hadde skjedd husket det godt og spurte seg etter som tiden gikk:”Hva kommer det til å bli av dette barnet når han vokser opp? Herren Gud er med ham på en spesiell måte.”
67 Pea naʻe fakafonu ʻa ʻene tamai ko Sakalaia ʻi he Laumālie Māʻoniʻoni, pea kikite ia, ʻo pehē,
Og Sakarja, som var far til barnet, ble fylt av Guds Hellige Ånd og bar fram et budskap fra Gud med disse ordene:
68 “Fakafetaʻi ki he ʻEiki ko e ʻOtua ʻo ʻIsileli; He kuo ne ʻaʻahi mo huhuʻi ʻa hono kakai,
”La oss hylle Herren, Israels Gud, for han kommer til folket sitt og setter det fri.
69 Pea kuo ne fokotuʻu ʻe ia ʻae mālohi ʻoe fakamoʻui kiate kitautolu, ʻI he fale ʻo ʻene tamaioʻeiki ko Tevita;
Han sender oss en mektig frelser fra sin tjener kong Davids slekt,
70 ʻO hangē ko ʻene folofola ʻi he ngutu ʻo ʻene kau palōfita māʻoniʻoni, Naʻe ai talu ʻae tupuʻanga ʻo māmani: (aiōn g165)
nøyaktig som han for lenge siden lovet ved profetene sine, (aiōn g165)
71 Koeʻuhi ke fakamoʻui ʻakitautolu mei hotau ngaahi fili, Mo e nima ʻokinautolu kotoa pē ʻoku fehiʻa kiate kitautolu;
en som kan frelse oss fra våre fiender, ja, frelse oss fra alle som hater oss.
72 Ke fakamoʻoni ʻae ʻaloʻofa ki heʻetau mātuʻa, Mo manatu ki heʻene fuakava māʻoniʻoni;
Gud har vært god mot forfedrene våre, og han holder sitt Hellige løfte til Abraham:
73 ʻAe fuakava ʻaia naʻa ne fuakava ʻaki ki heʻetau tamai ko ʻEpalahame,
74 Ke tuku ʻe ia kiate kitautolu, Ke tau hao mei he nima ʻo hotau ngaahi fili, Pea tau tauhi ia taʻemanavahē,
At vi skal bli satt fri fra våre fiender og få tjene Gud uten frykt,
75 ʻI he māʻoniʻoni mo e angatonu ʻi hono ʻao, ʻi he ʻaho kotoa pē ʻo ʻetau moʻui.
og at vi skal få tilhøre Gud og være skyldfri innfor ham for evig.
76 Pea ko koe, ʻe tama, ʻe ui koe ko e palōfita ʻoe Fungani Māʻolunga: He te ke muʻomuʻa ʻi he ʻao ʻoe ʻEiki ke teuteu hono hala;
Og du, min lille sønn, du skal bli kalt en Guds profet, for du skal holde fram Guds budskap fra Herren og rydde vei for ham.
77 Ke fakaʻilo ʻae fakamoʻui ki hono kakai ʻi he fakamolemole ʻo ʻenau hia,
Du skal vise hans folk at frelsen er kommet, og at de kan få tilgivelse for syndene sine.
78 Ko e meʻa ʻi he ʻaloʻofa ongongofua ʻa hotau ʻOtua; ʻAia kuo hoko mei ai ʻae hengihengi ʻoe ʻaho mei ʻolunga kiate kitautolu,
På grunn av Guds kjærlighet og omsorg for oss, skal et lys komme ned til oss fra det høye og skinne for alle som lever i mørke og dødens frykt. Dette lys skal lede oss på fredens vei.”
79 Ke fakamaama kiate kinautolu ʻoku nofo ʻi he fakapoʻuli mo e ʻata ʻoe mate, Ke fakahinohino hotau vaʻe ki he hala ʻoe fiemālie.”
80 Pea naʻe tupu ʻae tama, pea fakaʻaʻau ʻo mālohi ʻi he laumālie, pea naʻa ne ʻi he toafa ʻo aʻu ki he ʻaho naʻa ne fakahā ai ia ki ʻIsileli.
Johannes vokste opp og ble åndelig sterk. Han holdt til ute i ødemarken til den dagen da han skulle begynne å forkynne for folket i Israel.
