Jó 39

1 Sabes tu o tempo em que as cabras montesas dão filhotes? Ou observaste tu as cervas quando em trabalho de parto?

Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

2 Contaste os meses que elas cumprem, e sabes o tempo de seu parto?

Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

3 Quando se encurvam, produzem seus filhos, [e] lançam de si suas dores.

De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

4 Seus filhos se fortalecem, crescem como o trigo; saem, e nunca mais voltam a elas.

Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

5 Quem despediu livre ao asno montês? E quem ao asno selvagem soltou das ataduras?

Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

6 Ao qual eu dei a terra desabitada por casa, e a terra salgada por suas moradas.

det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

7 Ele zomba do tumulto da cidade; não ouve os gritos do condutor.

Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

8 A extensão dos montes é seu pasto; e busca tudo o que é verde.

Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

9 Por acaso o boi selvagem quererá te servir, ou ficará junto de tua manjedoura?

Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

10 Ou amarrarás ao boi selvagem com sua corda para o arado? Ou lavrará ele aos campos atrás de ti?

Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?

11 Confiarás nele, por ser grande sua força, e deixarás que ele faça teu trabalho?

Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

12 Porás tua confiança nele, para que ele colha tua semente, e a junte em tua eira?

Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

13 As asas da avestruz batem alegremente, mas são suas asas e penas como as da cegonha?

Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

14 Ela deixa seus ovos na terra, e os esquenta no chão,

Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

15 E se esquece de que pés podem os pisar, e os animais do campo [podem] os esmagar.

og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

16 Age duramente para com seus filhos, como se não fossem seus, sem temer que seu trabalho tenha sido em vão.

Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

17 Porque Deus a privou de sabedoria, e não lhe repartiu entendimento.

For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

18 Porém quando se levanta para correr, zomba do cavalo e do seu cavaleiro.

Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

19 És tu que dás força ao cavalo, ou que vestes seu pescoço com crina?

Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

20 Podes tu o espantar como a um gafanhoto? O sopro de suas narinas é terrível.

Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

21 Ele escarva a terra, alegra-se de sua força, [e] sai ao encontro das armas;

Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

22 Ele zomba do medo, e não se espanta; nem volta para trás por causa da espada.

Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

23 Contra ele rangem a aljava, o ferro brilhante da lança e do dardo;

Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

24 Sacudido-se com furor, ele escarva a terra; ele não fica parado ao som da trombeta.

Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

25 Ao som das trombetas diz: Eia! E desde longe cheira a batalha, o grito dos capitães, e o barulho.

Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

26 Por acaso é por tua inteligência que o gavião voa, [e] estende suas asas para o sul?

Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

27 Ou é por tua ordem que a água voa alto e põe seu ninho na altura?

Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

28 Nas penhas ela mora e habita; no cume das penhas, e em lugares seguros.

Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

29 Desde ali espia a comida; seus olhos avistam de longe.

Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

30 Seus filhotes sugam sangue; e onde houver cadáveres, ali ela está.

Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.