Romerne 11
1 Difor segjer eg: Hev då Gud støytt frå seg folket sitt? Nei, langt ifrå; for eg er og ein israelit, av Abrahams ætt, av Benjamins ættgrein.
Therefore, I say: Has God driven away his people? Let it not be so! For I, too, am an Israelite of the offspring of Abraham, from the tribe of Benjamin.
2 Gud hev ikkje støytt frå seg folket sitt som han kjende fyreåt. Eller veit de ikkje kva Skrifti segjer der ho talar um Elia, korleis han stig fram for Gud imot Israel og segjer:
God has not driven away his people, whom he foreknew. And do you not know what Scripture says in Elijah, how he calls upon God against Israel?
3 «Herre! Profetarne dine drap dei, altari dine reiv dei ned, og eg vart åleine att, og dei stend meg etter livet.»
“Lord, they have slain your Prophets. They have overturned your altars. And I alone remain, and they are seeking my life.”
4 Men kva segjer Guds svar til honom? «Eg leivde meg sju tusund mann som ikkje bøygde kne for Ba’al.»
But what is the Divine response to him? “I have retained for myself seven thousand men, who have not bent their knees before Baal.”
5 Soleis hev det då og i denne tid vorte att ein leivning etter nådens utveljing.
Therefore, in the same way, again in this time, there is a remnant that has been saved in accord with the choice of grace.
6 Men er det av nåde, so er det ikkje lenger av gjerningar, elles vert nåden ikkje nåde lenger.
And if it is by grace, then it is not now by works; otherwise grace is no longer free.
7 Kva so? Det som Israel trår etter, det hev det ikkje nått, men dei utvalde hev nått det, dei hine hev vorte forherde,
What is next? What Israel was seeking, he has not obtained. But the elect have obtained it. And truly, these others have been blinded,
8 som skrive stend: «Gud gav deim ei dauvskapsånd, augo til å ikkje sjå og øyro til å ikkje høyra, alt til den dag i dag.»
just as it was written: “God has given them a spirit of reluctance: eyes that do not perceive, and ears that do not hear, even until this very day.”
9 Og David segjer: «Lat bordet deira verta deim ei snara og ei gildra ei fella og ei attergjeld!
And David says: “Let their table become like a snare, and a deception, and a scandal, and a retribution for them.
10 Lat augo deira dimmast, so dei ikkje ser, og bøyg alltid ryggen deira!»
Let their eyes be obscured, so that they may not see, and so that they may bow down their backs always.”
11 Difor segjer eg: Hev dei då snåva for di at dei skulde falla? Nei, langt ifrå! men ved deira fall er frelsa komi til heidningarne, so det skal vekkja deim til kapphug.
Therefore, I say: Have they stumbled in such a way that they should fall? Let it not be so! Instead, by their offense, salvation is with the Gentiles, so that they may be a rival to them.
12 Men er deira fall ein rikdom for verdi, og deira skade ein rikdom for heidningar, kor mykje meir då deira fullending!
Now if their offense is the riches of the world, and if their diminution is the riches of the Gentiles, how much more is their fullness?
13 For til dykk talar eg, de heidningar. So sant som eg er heidningapostel, ærar eg embættet mitt,
For I say to you Gentiles: Certainly, as long as I am an Apostle to the Gentiles, I will honor my ministry,
14 um eg då kunde vekkja samættingarne mine til kapphug og få frelst nokre av deim.
in such a way that I might provoke to rivalry those who are my own flesh, and so that I may save some of them.
15 For hev verdi vorte forlikt med Gud med då dei var burtkasta, kva anna vert det då enn liv av daude, når dei vert mottekne?
For if their loss is for the reconciliation of the world, what could their return be for, except life out of death?
16 Men er fyrstegrøda heilag, so er deigi det og, og er roti heilag, so er greinerne det og.
For if the first-fruit has been sanctified, so also has the whole. And if the root is holy, so also are the branches.
17 Um no like vel sume av greinerne vart avbrotne, og du, som var ein vill oljekvist, vart innpota imillom deim og vart samhavande med deim i roti og feita på oljetreet,
And if some of the branches are broken, and if you, being a wild olive branch, are grafted on to them, and you become a partaker of the root and of the fatness of the olive tree,
18 so rosa deg ikkje imot greinerne! men um du rosar deg, so er det då ikkje du som ber roti, men roti som ber deg.
do not glorify yourself above the branches. For though you glory, you do not support the root, but the root supports you.
19 So vil du vel segja: «Greinerne vart avbrotne for di at eg skulde verta innpota.»
Therefore, you would say: The branches were broken off, so that I might be grafted on.
20 Ja vel! ved si vantru vart dei avbrotne, men du stend ved trui; ovmodast ikkje, men ottast!
Well enough. They were broken off because of unbelief. But you stand on faith. So do not choose to savor what is exalted, but instead be afraid.
21 For sparde ikkje Gud dei naturlege greinerne, so vil han ikkje spara deg heller.
For if God has not spared the natural branches, perhaps also he might not spare you.
22 Sjå då Guds godleik og strengleik: Strengleik imot deim som er falne, men godleik imot deg, so framt du held deg til godleiken, elles skal du og verta avhoggen.
So then, notice the goodness and the severity of God. Certainly, toward those who have fallen, there is severity; but toward you, there is the goodness of God, if you remain in goodness. Otherwise, you also will be cut off.
23 Men hine skal og verta innpota, dersom dei ikkje held fram i vantrui; for Gud er megtig til å pota deim inn att.
Moreover, if they do not remain in unbelief, they will be grafted on. For God is able to graft them on again.
24 For dersom du vart avhoggen av det oljetreet som er vilt av naturi, og imot naturi innpota i eit godt oljetre, kor mykje heller skal dei då verta innpota i sitt eige oljetre, dei som av naturi høyrer til der!
So if you have been cut off from the wild olive tree, which is natural to you, and, contrary to nature, you are grafted on to the good olive tree, how much more shall those who are the natural branches be grafted on to their own olive tree?
25 For eg vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um denne løyndomen - so de ikkje skal tykkjast dykk sjølve kloke - at forherding til deils er komi yver Israel, til dess at fullnaden av heidningarne er komen inn,
For I do not want you to be ignorant, brothers, of this mystery (lest you seem wise only to yourselves) that a certain blindness has occurred in Israel, until the fullness of the Gentiles has arrived.
26 og so skal heile Israel verta frelst, som skrive stend: «Frå Sion skal frelsaren koma, rydja gudløysa burt frå Jakob,
And in this way, all of Israel may be saved, just as it was written: “From Zion shall arrive he who delivers, and he shall turn impiety away from Jacob.
27 og når eg tek burt deira synder, er dette mi pakti med deim.»
And this will be my covenant for them, when I will take away their sins.”
28 Etter evangeliet er dei fiendar for dykkar skuld, men etter utveljingi er dei elska for federne skuld;
Certainly, according to the Gospel, they are enemies for your sake. But according to the election, they are most beloved for the sake of the fathers.
29 for Gud tregar ikkje på nådegåvorne sine og kallet sitt.
For the gifts and the call of God are without regret.
30 For liksom de fyrr var ulyduge mot Gud, men no hev fenge miskunn ved deira ulydnad,
And just as you also, in times past, did not believe in God, but now you have obtained mercy because of their unbelief,
31 so hev dei og no vore ulyduge for at dei og skal få miskunn med den miskunn som de hev fenge;
so also have these now not believed, for your mercy, so that they might obtain mercy also.
32 for Gud hev gjeve deim alle yver til ulydnad, so han skulde kunna miskunna deim alle. (eleēsē g1653)
For God has enclosed everyone in unbelief, so that he may have mercy on everyone. (eleēsē g1653)
33 Å, for djup av rikdom og visdom hjå Gud! Kor uransakelege domarne hans er, og kor urekkjande vegarne hans!
Oh, the depths of the richness of the wisdom and knowledge of God! How incomprehensible are his judgments, and how unsearchable are his ways!
34 For kven kjende Herrens hug? eller kven var rådgjevaren hans?
For who has known the mind of the Lord? Or who has been his counselor?
35 Eller kven gav honom noko fyreåt, so han skulde få vederlag att?
Or who first gave to him, so that repayment would be owed?
