Lukas 14
1 Ein kviledag hende det, at Jesus kom heim til ein av dei øvste farisæarane og skulde halda måltid der, og dei gjætte på honom.
And it came to pass, as he went into the house of one of the chief Pharisees to eat bread on the sabbath day, that they watched him.
2 Best det var, såg han framfor seg ein mann som hadde vatssotti.
And, behold, there was a certain man before him which had the dropsy.
3 Då tok han til ords og spurde dei lovkunnige og farisæarane: «Er det rett å lækja um kviledagen, eller er det ikkje?»
And Jesus answering spoke unto the lawyers and Pharisees, saying, Is it lawful to heal on the sabbath day?
4 Dei tagde. Då tok han burt på mannen og lækte honom, og let honom ganga.
And they held their peace. And he took him, and healed him, and let him go;
5 Og til dei andre sagde han: «Kven av dykk dreg ikkje straks upp att son sin eller uksen sin, dersom dei dett nedi ein brunn på ein kviledag?»
And answered them, saying, Which of you shall have an ass or an ox fallen into a pit, and will not immediately pull him out on the sabbath day?
6 Men dei var’kje god til å svara honom noko på det.
And they could not answer him again to these things.
7 Då han gådde korleis gjesterne valde seg ut dei øvste sæti, sagde han deim denne likningi:
And he put forth a parable to those which were bidden, when he marked how they chose out the chief rooms; saying unto them.
8 «Når nokon hev bede deg til brudlaups, so set deg ikkje øvst ved bordet! For det kunde henda at ein gjævare enn du var beden,
When you are bidden of any man to a wedding, sit not down in the highest room; lest a more honourable man than you be bidden of him;
9 og at den som hadde bede dykk båe, kom og sagde til deg: «Gjev rom åt denne mannen!» og då fekk du den skammi at du laut setja deg nedst.
And he that bade you and him come and say to you, Give this man place; and you begin with shame to take the low room.
10 Nei, når du er beden ein stad, so gakk og set deg på det nedste romet! Når han so kjem han som hev bede deg, segjer han til deg: «Flytt deg høgre upp, venen min! Då fær du æra hjå alle deim som sit til bords med deg.
But when you are bidden, go and sit down in the low room; that when he that bade you comes, he may say unto you, Friend, go up higher: then shall you have worship in the presence of them that sit to eat with you.
11 For kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
For whosoever exalts himself shall be brought low; and he that humbles himself shall be exalted.
12 So sagde han og til den som hadde bede honom åt seg: «Når du vil gjera eit middags- eller kveldslag, so bed ikkje venerne eller brørne eller skyldfolket ditt eller rike grannar! For dei kjem til å beda deg att, so du fær lika for det du hev gjort.
Then said he also to him that bade him, When you make a dinner or a supper, call not your friends, nor your brethren, neither your kinsmen, nor your rich neighbours; lest they also bid you again, and a recompence be made you.
13 Nei, når du gjer gjestebod, so bed fatige, kryplingar, halte, blinde!
But when you make a feast, call the poor, the physically disabled, the lame, the blind:
14 Då vert du sæl; for dei hev ingen ting å gjeva deg att, men du fær lika for det når dei rettferdige stend upp att.»
And you shall be blessed; for they cannot recompense you: for you shall be recompensed at the resurrection of the just.
15 Ein av dei andre bordgjesterne sagde då han høyrde det: «Sæl den som fær sitja til bords i Guds rike!»
And when one of them that sat at food with him heard these things, he said unto him, Blessed is he that shall eat bread in the kingdom of God.
16 Då svara han: «Det var ein gong ein mann som vilde gjera eit stort gjestebod, og bad mange.
Then said he unto him, A certain man made a great supper, and bade many:
17 Då tidi kom at gjestebodet skulde vera, sende han sveinen sin i veg for å segja til dei bedne: «Kom! No er det ferdigt!»
And sent his servant at supper time to say to them that were bidden, Come; for all things are now ready.
18 Då tok dei til å beda seg undan, alle som ein. Den fyrste sagde: «Eg hev kjøpt ein jordveg, og er nøydd til å ganga ut og sjå på honom. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
And they all with one consent began to make excuse. The first said unto him, I have bought a piece of ground, and I must essentially go and see it: I pray you have me excused.
19 Ein annan sagde: «Eg hev kjøpt fem par uksar, og no skal eg av og prøva deim. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
And another said, I have bought five yoke of oxen, and I go to prove them: I pray you have me excused.
20 Endå ein annan mann sagde: Eg hev teke meg ei kona; difor kann eg ikkje koma.»
And another said, I have married a wife, and therefore I cannot come.
21 Sveinen kom og sagde det med herren sin. Då vart husbonden harm og sagde til sveinen: «Gakk snøgt ut på gatorne og stræti i byen, og før hit alle tiggarar og kryplingar og blinde og halte!»
So that servant came, and showed his lord these things. Then the master of the house being angry said to his servant, Go out quickly into the streets and lanes of the city, and bring in here the poor, and the physically disabled, and the halt, and the blind.
22 Sveinen sagde: «Herre, det er gjort som du sagde, og det er endå rom.»
And the servant said, Lord, it is done as you have commanded, and yet there is room.
23 «Gakk ut på vegarne og ved gjerdi, » svara herren, «og nøyd deim til å koma inn, so huset mitt vert fullt!
And the lord said unto the servant, Go out into the highways and hedges, and compel them to come in, that my house may be filled.
24 For eg segjer dykk at ingen av dei mennerne som vart bedne, skal smaka min gjestebodskost.»»
For I say unto you, That none of those men which were bidden shall taste of my supper.
25 Det fylgde mykje folk med honom, og han snudde seg og sagde til deim:
And there went great multitudes with him: and he turned, and said unto them,
26 «Um nokon kjem til meg og hatar ikkje far og mor og kona og born og brør og syster, ja, endå sitt eige liv, so kann han ikkje vera min læresvein.
If any man come to me, and hate not his father, and mother, and wife, and children, and brethren, and sisters, yea, and his own life also, he cannot be my disciple.
27 Den som ikkje ber krossen sin og kjem etter meg, kann ikkje vera min læresvein.
And whosoever does not bear his cross, and come after me, cannot be my disciple.
28 Vil nokon av dykk byggja eit tårn, tur han’kje då fyrst set seg ned og reknar etter kva det vil kosta, um han hev nok til å fullføra det.
For which of you, intending to build a tower, sits not down first, and counts the cost, whether he have sufficient to finish it?
29 For hev han lagt grunnsteinarne, og ikkje er god til å gjera det ferdigt, so tek alle som ser det til å gjera narr av honom og segja:
Lest lest by any means, after he has laid the foundation, and is not able to finish it, all that behold it begin to mock him,
30 «Den mannen tok til å byggja, og var’kje god til å gjera det ferdigt!»
Saying, This man began to build, and was not able to finish.
31 Eller um ein konge vil draga ut i strid mot ein annan konge, tru han’kje då fyrst set seg ned og slær yver um han med ti tusund mann kann møta ein som kjem imot han med tjuge tusund?
Or what king, going to make war against another king, sits not down first, and consults whether he be able with ten thousand to meet him that comes against him with twenty thousand?
32 Og kann han ikkje, so gjer han av ei sendeferd og tingar um fred, med hin endå er langt burte.
Or else, while the other is yet a great way off, he sends an embassy, and desires conditions of peace.
33 Soleis kann ingen av dykk vera min læresvein, utan han segjer frå seg alt det han hev.
So likewise, whosoever he be of you that forsakes not all that he has, he cannot be my disciple.
34 Salt er ein god ting; men vert saltet og dove, kva skal so det kryddast med?
Salt is good: but if the salt have lost his savour, wherewith shall it be seasoned?
35 Det duger korkje i mold eller møk; dei kastar det ut. Høyr etter, kvar som høyra kann!»
It is neither fit for the land, nor yet for the dunghill; but men cast it out. He that has ears to hear, let him hear.
