Lukas 22
1 No leid det nær innåt søtebrødhelgi, som dei kallar påske.
Now the feast of unleavened bread drew nigh, which is called the Passover.
2 Og øvsteprestarne og dei skriftlærde grunda på korleis dei skulde bera seg åt for å få rudt honom or vegen; for dei var rædde folket.
And the chief priests and scribes sought how they might kill him; for they feared the people.
3 Då for Satan i Judas, han som dei kalla Iskariot, og som var ein av dei tolv;
Then entered Satan into Judas surnamed Iscariot, being of the number of the twelve.
4 han gjekk av stad og tala med øvsteprestarne og hovdingarne for tempelvakti um korleis han skulde få gjeve Jesus yver til deim.
And he went his way, and communed with the chief priests and captains, how he might betray him unto them.
5 Dei vart glade og lova honom pengar.
And they were glad, and covenanted to give him money.
6 Han slo til, og sidan leita han etter eit laglegt høve til å gjeva han yver til deim utan uppstyr.
And he promised, and sought opportunity to betray him unto them in the absence of the multitude.
7 So kom søtebrødsdagen, den dagen då påskelambet skulde slagtast.
Then came the day of unleavened bread, when the passover must be killed.
8 Då sende han Peter og Johannes i veg og sagde: «Gakk av stad og stell til påskemålet åt oss, so me kann halda måltid!»
And he sent Peter and John, saying, Go and prepare us the passover, that we may eat.
9 «Kvar vil du me skal stella det til?» spurde dei.
And they said unto him, Where will you that we prepare?
10 «Høyr her!» svara han; «når de kjem inn i byen, møter de ein mann som ber ei krukka med vatn. Honom skal de fylgja til han gjeng inn i eit hus,
And he said unto them, Behold, when all of you are entered into the city, there shall a man meet you, bearing a pitcher of water; follow him into the house where he enters in.
11 og so skal de segja til huseigaren: «Meisteren helsar: Kvar er romet der eg kann halda påskemåltid med læresveinarne mine?»
And all of you shall say unto the goodman of the house, The Master says unto you, Where is the guest room, where I shall eat the passover with my disciples?
12 Då syner han dykk ein stor sal med duka bord. Der skal de stella til.
And he shall show you a large upper room furnished: there make ready.
13 So gjekk dei, og fann det so som han hadde sagt, og dei stelte til påskemålet.
And they went, and found as he had said unto them: and they made ready the passover.
14 Då tidi kom, sette han seg til bords, og apostlarne med honom.
And when the hour was come, he sat down, and the twelve apostles with him.
15 Og han sagde til deim: Eg hev lengta so etter å eta dette påskemålet i lag med dykk, fyrr eg skal lida;
And he said unto them, With desire I have desired to eat this passover with you before I suffer:
16 for eg segjer dykk: Eg kjem aldri til å eta det meir, fyrr det hev fenge fullnaden sin i Guds rike.»
For I say unto you, I will not any more eat thereof, until it be fulfilled in the kingdom of God.
17 So tok han ein kalk i handi, og takka og sagde: «Tak dette og skift det imillom dykk!
And he took the cup, and gave thanks, and said, Take this, and divide it among yourselves:
18 For eg segjer dykk: Heretter skal eg aldri drikka av druvesafti fyrr Guds rike er kome.»
For I say unto you, I will not drink of the fruit of the vine, until the kingdom of God shall come.
19 Og han tok brødet, takka, og braut det, og gav deim og sagde: «Dette er likamen min, som vert gjeven for dykk! Gjer dette til minne um meg!»
And he took bread, and gave thanks, and brake it, and gave unto them, saying, This is my body which is given for you: this do in remembrance of me.
20 Like eins kalken etter dei hadde ete kveldverden, og sagde: «Denne kalken er den nye pakt i blodet mitt, det som renn for dykk.
Likewise also the cup after supper, saying, This cup is the new testament in my blood, which is shed for you.
21 Men sjå: svikaren held handi si framyver bordet med meg!
But, behold, the hand of him that betrays me is with me on the table.
22 Menneskjesonen gjeng fulla burt; for so er det laga. Men ve yver den mannen som veld at han vert gjeven i fiendehand!»
And truly the Son of man goes, as it was determined: but woe unto that man by whom he is betrayed!
23 Då tok dei til å dryfta seg imillom kven av deim det kunde vera som skulde koma til å gjera dette.
And they began to enquire among themselves, which of them it was that should do this thing.
24 Det vart og ein ordstrid millom deim um kven av deim som skulde gjelda for den største.
And there was also a strife among them, which of them should be accounted the greatest.
25 Då sagde han til deim: «Kongarne råder yver folki sine, og dei som held deim i age, vert kalla velgjerdsmenner.
And he said unto them, The kings of the Gentiles exercise lordship over them; and they that exercise authority upon them are called benefactors.
26 So må det ikkje vera med dykk; men den som er største ibland dykk, skal vera som han var yngst, og styraren som han var tenar.
But all of you shall not be so: but he that is greatest among you, let him be as the younger; and he that is chief, as he that does serve.
27 For kven er størst, den som sit til bords, eller den som ber på bordet? Er det’kje den som sit til bords? Men eg er berre som ein bordsvein ibland dykk.
For whether is greater, he that sits at food, or he that serves? is not he that sits at food? but I am among you as he that serves.
28 De er dei som heldt ut hjå meg i røyningarne mine,
All of you are they which have continued with me in my temptations.
29 og eg eignar dykk kongedøme, liksom far min eigna meg det;
And I appoint unto you a kingdom, as my Father has appointed unto me;
30 de skal eta og drikka ved bordet mitt i mitt rike, og sitja i kvar sitt høgsæte og styra dei tolv Israels-ætterne.
That all of you may eat and drink at my table in my kingdom, and sit on thrones judging the twelve tribes of Israel.
31 Simon, Simon, høyr kva eg segjer: Satan kravde å få sælda dykk liksom korn.
And the Lord said, Simon, Simon, behold, Satan has desired to have you, that he may sift you as wheat:
32 Men eg hev bede for deg at trui di ikkje må trjota, og når du ein gong vender um, so styrk brørne dine!»
But I have prayed for you, that your faith fail not: and when you are converted, strengthen your brethren.
33 «Herre, » sagde Peter, «med deg gjeng eg gjerne både i fangehus og i dauden.»
And he said unto him, Lord, I am ready to go with you, both into prison, and to death.
34 «Eg segjer deg, Peter, » svara Herren: «Hanen gjel ikkje i natt, fyrr du tri gonger hev neitta at du kjenner meg.»
And he said, I tell you, Peter, the cock shall not crow this day, before that you shall three times deny that you know me.
35 So sagde han til deim: «Då eg sende dykk i veg forutan pung og skreppa og skor, vanta de då nokon ting?» «Ingen ting, » svara dei.
And he said unto them, When I sent you without purse, and pouch, and shoes, lacked all of you any thing? And they said, Nothing.
36 «Men no lyt den som hev pung taka honom med, » sagde han, «og like eins den som hev skreppa, og den som ikkje hev noko sverd, lyt selja kjolen sin og kjøpa seg eit.
Then said he unto them, But now, he that has a purse, let him take it, and likewise his pouch: and he that has no sword, let him sell his garment, and buy one.
37 For eg segjer dykk at på meg lyt det sannast det ordet som stend skrive: «Og han vart rekna millom brotsmenner.» For med meg lid det mot enden.»
For I say unto you, that this that is written must yet be accomplished in me, And he was reckoned among the transgressors: for the things concerning me have an end.
38 «Herre, » sagde dei, «sjå her er tvo sverd.» «Det er nok, » svara han.
And they said, Lord, behold, here are two swords. And he said unto them, It is enough.
39 So gjekk han ut og tok vegen til Oljeberget, som han var van ved; og læresveinarne fylgde og med.
And he came out, and went, as he was known, to the mount of Olives; and his disciples also followed him.
40 Då han var komen dit, sagde han til deim: «Bed at de ikkje må koma i freisting!»
And when he was at the place, he said unto them, Pray that all of you enter not into temptation.
41 Han drog seg ifrå deim so langt som eit steinkast og lagde seg på kne og bad:
And he was withdrawn from them about a stone's cast, and kneeled down, and prayed,
42 «Fader, um du vilde taka denne skåli ifrå meg! Men lat det ikkje vera som eg vil, berre som du vil!»
Saying, Father, if you be willing, remove this cup from me: nevertheless not my will, but yours, be done.
43 Ein engel frå himmelen synte seg for honom og styrkte honom.
And there appeared an angel unto him from heaven, strengthening him.
44 Og i si såre hjartekvida bad han endå heitare, og sveiten hans vart som blodsdråpar, som fall ned på jordi.
And being in an agony he prayed more earnestly: and his sweat was as it were great drops of blood falling down to the ground.
45 So reiste han seg frå bøni. Då han kom til læresveinarne, såg han at dei hadde sovna av sorg.
And when he rose up from prayer, and was come to his disciples, he found them sleeping for sorrow,
46 Då sagde han til deim: «Kvi søv de? Statt upp, og bed at de ikkje må koma i freisting!»
And said unto them, Why sleep all of you? rise and pray, lest all of you enter into temptation.
47 Fyrr han hadde tala ut, fekk han sjå ein flokk som kom; han som heitte Judas - ein av dei tolv - gjekk fyre deim og kom burtåt Jesus, vilde kyssa honom.
And while he yet spoke, behold a multitude, and he that was called Judas, one of the twelve, went before them, and drew near unto Jesus to kiss him.
48 Då sagde Jesus til honom: «Judas, svik du Menneskjesonen med ein kyss?»
But Jesus said unto him, Judas, betray you the Son of man with a kiss?
49 Då dei som var ikring honom såg korleis det bar i veg, sagde dei: «Herre, skal me slå til med sverdet?»
When they which were about him saw what would follow, they said unto him, Lord, shall we strike with the sword?
50 Og ein av deim hogg til tenaren åt øvstepresten, og sneidde av honom det høgre øyra.
And one of them stroke the servant of the high priest, and cut off his right ear.
51 Då tok Jesus til ords og sagde: «Lat det vera nok med det!» Og han tok burtpå øyra hans og lækte honom.
And Jesus answered and said, Suffer all of you thus far. And he touched his ear, and healed him.
52 So sagde han til deim som var komne og skulde taka honom, øvsteprestarne og tempelhovdingarne og styresmennerne: «De kjem med sverd og stavar som eg skulde vera ein røvar!
Then Jesus said unto the chief priests, and captains of the temple, and the elders, which were come to him, Be all of you come out, as against a thief, with swords and staves?
53 Den tid eg var saman med dykk i templet dag etter dag, då baud de’kje til å gripa meg. Men no er det dykkar time, no er det myrkret som råder.»
When I was daily with you in the temple, all of you stretched forth no hands against me: but this is your hour, and the power of darkness.
54 So tok dei honom og førde honom burt og inn i garden åt øvstepresten; og Peter fylgde eit langt stykke etter.
Then took they him, and led him, and brought him into the high priest's house. And Peter followed far off.
55 Dei hadde gjort upp ein eld midt i gardsromet og sett seg ikring, og Peter sette seg midt ibland deim.
And when they had kindled a fire in the midst of the hall, and were set down together, Peter sat down among them.
56 Med han sat der i ljoset, vart ei tenestgjenta var honom; ho stirde på honom og sagde: «Denne var og med honom!»
But a certain maid beheld him as he sat by the fire, and earnestly looked upon him, and said, This man was also with him.
57 Men han neitta og sagde: «Eg kjenner honom ikkje, kvinna!»
And he denied him, saying, Woman, I know him not.
58 Eit lite bil etter vart ein annan var honom og sagde: «Du er og ein av deim!» «Nei, mann, det er eg ikkje!» svara Peter.
And after a little while another saw him, and said, You are also of them. And Peter said, Man, I am not.
59 Då um lag ein time var liden, var det ein til som sanna det og sagde: «Jau visst var denne og med honom; han er då ein galilæar.»
And about the space of one hour after another confidently affirmed, saying, Truthfully this fellow also was with him: for he is a Galilaean.
60 «Eg veit’kje kva du talar um, mann!» sagde Peter. Og straks, fyrr han hadde tala ut, gol hanen.
And Peter said, Man, I know not what you say. And immediately, while he yet spoke, the cock crew.
61 Då vende Herren seg og såg på Peter; og Peter kom i hug det ordet Herren hadde sagt til honom: «Fyrr hanen gjel i natt, hev du avneitta meg tri gonger.»
And the Lord turned, and looked upon Peter. And Peter remembered the word (logos) of the Lord, how he had said unto him, Before the cock crow, you shall deny me three times.
62 Og han gjekk ut og gret sårt.
And Peter went out, and wept bitterly.
63 Dei mennerne som heldt Jesus, spotta honom og slo honom.
And the men that held Jesus mocked him, and stroke him.
64 Dei kasta eit klæde yver honom og spurde: «Kven var det som slo deg? Seg oss det, du som er ein profet!»
And when they had blindfolded him, they struck him on the face, and asked him, saying, Prophesy, who is it that stroke you?
65 Og mange andre hædingsord tala dei til honom.
And many other things blasphemously spoke they against him.
66 Då det vart dag, kom styresmennerne åt folket i hop, og øvsteprestarne og dei skriftlærde; dei førde honom fram i rådsmøtet sitt
And as soon as it was day, the elders of the people and the chief priests and the scribes came together, and led him into their council, saying,
67 og sagde: «Er du Messias, so seg oss det!» «Um eg segjer det åt dykk, trur de det ikkje, » svara han,
Are you the Christ? tell us. And he said unto them, If I tell you, all of you will not believe:
68 «og um eg spør, svarar de ikkje.
And if I also ask you, all of you will not answer me, nor let me go.
69 Men heretter skal Menneskjesonen sitja ved høgre handi åt Guds allmagt.»
Hereafter shall the Son of man sit on the right hand of the power of God.
70 Då spurde dei alle: «Er du då Guds Son?» Han svara: «De segjer det, og eg er det.»
Then said they all, Are you then the Son of God? And he said unto them, All of you say that I am.
71 «Kva skal me med fleire vitnemål?» sagde dei då; «no høyrde me det av hans eigen munn!»
And they said, What need we any further witness? for we ourselves have heard of his own mouth.
