1 Peters 2
1 Legg difor av all vondskap og alt svik og hyklarskap og ovund og all baktale,
Having put aside, then, all evil, and all guile, and hypocrisies, and envyings, and all evil speakings,
2 og lengta liksom nyfødde born etter den åndelege, ufalska mjølk, so de kann veksa ved henne til frelsa,
as new-born babes the word's pure milk desire ye, that in it ye may grow,
3 so framt de då hev smaka at Herren er god!
if so be ye did taste that the Lord [is] gracious,
4 Kom til honom, den livande steinen, som vel vart vanda av menneskje, men er utvald og dyrverdig for Gud!
to whom coming — a living stone — by men, indeed, having been disapproved of, but with God choice, precious,
5 og vert de sjølve, som livande steinar, uppbygde til eit åndelegt hus, eit heilagt presteskap, til å bera fram åndelege offer til hugnad for Gud ved Jesus Kristus.
and ye yourselves, as living stones, are built up, a spiritual house, a holy priesthood, to offer up spiritual sacrifices acceptable to God through Jesus Christ.
6 For det heiter i skrifti: «Sjå, eg legg i Sion ein hyrnestein, som er utvald og dyrverdig, og den som trur på honom, skal slett ikkje verta til skammar.»
Wherefore, also, it is contained in the Writing: 'Lo, I lay in Zion a chief corner-stone, choice, precious, and he who is believing on him may not be put to shame;'
7 Dykk då som trur, høyrer æra til; men for dei vantruande hev den steinen som bygningsmennerne vanda, vorte til hyrnestein og snåvestein og støyteberg,
to you, then, who are believing [is] the preciousness; and to the unbelieving, a stone that the builders disapproved of, this one did become for the head of a corner,
8 dei som støyter seg med di dei ikkje trur ordet, som dei og var etla til.
and a stone of stumbling and a rock of offence — who are stumbling at the word, being unbelieving, — to which also they were set;
9 Men de er ei utvald ætt, eit kongelegt presteskap, eit heilagt folk, eit folk til eigedom, so de skal forkynna hans dygder som kalla dykk ut or myrker til sitt underfulle ljos,
and ye [are] a choice race, a royal priesthood, a holy nation, a people acquired, that the excellences ye may shew forth of Him who out of darkness did call you to His wondrous light;
10 de som fyrr ikkje var eit folk, men no er Guds folk, de som ikkje hadde funne miskunn, men no hev fenge miskunn.
who [were] once not a people, and [are] now the people of God; who had not found kindness, and now have found kindness.
11 Kjære, eg legg dykk på hjarta som framande og utledningar, at de skal halda dykk ifrå dei kjøtlege lyster, som strider imot sjæli,
Beloved, I call upon [you], as strangers and sojourners, to keep from the fleshly desires, that war against the soul,
12 og lata dykkar ferd millom heidningarne vera god, so dei, medan dei baktalar dykk som illgjerdsmenner, må sjå dykkar gode gjerningar og for deira skuld prisa Gud på tilsynsdagen!
having your behaviour among the nations right, that in that which they speak against you as evil-doers, of the good works having beheld, they may glorify God in a day of inspection.
13 Ver difor all menneskjeleg skipnad undergjevne for Herrens skuld, anten det er kongen som den høgste,
Be subject, then, to every human creation, because of the Lord, whether to a king, as the highest,
14 eller landshovdingar som utsendingar frå honom til refsing for deim som gjer vondt, men til ros for deim som gjer godt!
whether to governors, as to those sent through him, for punishment, indeed, of evil-doers, and a praise of those doing good;
15 For soleis er det Guds vilje, at de med å gjera det gode skal målbinda vankunna hjå uvituge menneskje,
because, so is the will of God, doing good, to put to silence the ignorance of the foolish men;
16 so som frie, og ikkje slike som hev fridomen til vondskaps skyle, men som Guds tenarar.
as free, and not having the freedom as the cloak of the evil, but as servants of God;
17 Æra alle, elska broderlaget, ottast Gud, æra kongen!
to all give ye honour; the brotherhood love ye; God fear ye; the king honour ye.
18 De tenarar, ver dykkar herrar undergjevne i all age, ikkje berre dei gode og milde, men og dei rangvise!
The domestics! be subjecting yourselves in all fear to the masters, not only to the good and gentle, but also to the cross;
19 For det finn nåde, um nokon av samvit for Gud toler harmingar som han lid uretteleg.
for this [is] gracious, if because of conscience toward God any one doth endure sorrows, suffering unrighteously;
20 For kva er det for ei ros, um de tek det med tolmod når de syndar og fær refsing for det? Men um de tek det med tolmod når de gjer godt og endå lyt lida, det finn nåde hjå Gud.
for what renown [is it], if sinning and being buffeted, ye do endure [it]? but if, doing good and suffering [for it], ye do endure, this [is] gracious with God,
21 For til det vart de kalla, av di Kristus og leid for dykk og let etter for dykk eit fyredøme, so de skal fylgja hans fotfar.
for to this ye were called, because Christ also did suffer for you, leaving to you an example, that ye may follow his steps,
22 Han gjorde ikkje synd, og det fanst ikkje heller svik i hans munn;
who did not commit sin, nor was guile found in his mouth,
23 han skjelte ikkje att når han vart utskjelt, ikkje truga ham når han leid, men gav det yver til honom som dømer rettferdigt;
who being reviled — was not reviling again, suffering — was not threatening, and was committing himself to Him who is judging righteously,
24 han bar synderne våre på likamen sin upp på treet, so me skal døy av frå synderne våre og liva for rettferdi, då de er lækte ved hans sår.
who our sins himself did bear in his body, upon the tree, that to the sins having died, to the righteousness we may live; by whose stripes ye were healed,
25 For de var villfarande som sauer, men hev no vendt um til hyrdingen og tilsynsmannen for sjælerne dykkar.
for ye were as sheep going astray, but ye turned back now to the shepherd and overseer of your souls.
