Salmenes 77

1 Til sangmesteren, for Jedutun; av Asaf; en salme. Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

Iyikkisko ti umawag iti Dios, umawagakto iti Dios babaen iti timekko ket denggennakto ti Diosko.

2 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

Binirokko ti Apo iti aldaw ti pannakariribukko; inngatok dagiti imak iti rabii, ket saanda a mabannog. Saanko a kayat a maliwliwa.

3 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. (Sela)

Pinanpanunotko ti Dios iti panagasugko; pinanpanunotko ti maipapan kenkuana iti panagkapsutko. (Selah)

4 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

Pinagtalinaedmo a nakamulagat dagiti matak; saanak a makasao gapu iti pannakariribukko.

5 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

Pinanpanunotko dagiti aldaw a naglabas, maipanggep kadagiti panawen iti napalabas.

6 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

Iti rabii, linagipko ti kanta a kinantak iti naminsan. Inam-amirisko a nalaing ken pinadasko nga awaten iti napasamak.

7 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

Agnanayonto kadi a laksidennak ti Apo? Saannakto kadi a pulos manen a kaasian?

8 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

Agnanayonto kadi a mapukaw ti kinapudnona iti tulagna? Agnanayonto kadi a saan a matungpal ti karina?

9 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? (Sela)

Nalipatan kadin ti Dios ti mangparabur. Pinagsardeng kadi ti pungtotna ti kinamanangngaasina? (Selah)

10 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

Kinunak, “Daytoy ti pagladingitak: awanen kadatayo ti makannawan nga ima ti Mannakabalin-amin.

11 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

Ngem laglagipekto dagiti ar-aramidmo, O Yahweh; Saanto nga iwaksi iti panunotko dagiti nakaskasdaaw nga inaramidmo idi.

12 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

Amirisekto a nalaing amin dagiti inaramidmo ken utobekto dagidiay.

13 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

Nasantoan ti wagasmo O Dios; ania a dios ti pakaiyaspingan ti naindaklan a Diosmi?

14 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

Sika ti Dios nga agar-aramid kadagiti nakakaskasdaaw; imparangarangmo ti pigsam kadagiti tattao.

15 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. (Sela)

Pinagballigim dagiti tattaom babaen iti naindaklan a pannakabalinmo — dagiti kaputotan da Jacob ken ni Jose. (Selah)

16 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

Nakitadaka dagiti danum, O Dios; nakitadaka dagiti danum, ket nagbutengda; nagtigerger ti kaadalman a paset ti baybay.

17 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

Nangibuyat dagiti ulep iti danum; naggurruod ti tangatang, naggilap dagiti panam.

18 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

Ti kasla gurruod a timekmo ket nangngegan iti angin, ti kimat ket sinilnaganna ti lubong; ti daga ket nagkintayeg ken naggungon.

19 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

Ti danam ket limmabas iti baybay ken ti dalanmo kadagiti dadakkel a danum, ngem saan a makita dagiti tugotmo.

20 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.

Indauloam a kasla arban dagiti tattaom, babaen kada Moises ken Aaron.