Salmenes 74

1 En læresalme av Asaf. Hvorfor, Gud, har du forkastet oss for evig tid? Hvorfor ryker din vrede mot den hjord du før?

Intellectus Asaph. Ut quid, Deus, repulisti in finem, iratus est furor tuus super oves pascuæ tuæ?

2 Kom i hu din menighet, som du vant din i fordums tid, som du gjenløste til å være din arvs stamme, Sions berg, hvor du tok bolig!

Memor esto congregationis tuæ, quam possedisti ab initio. Redemisti virgam hæreditatis tuæ, mons Sion, in quo habitasti in eo.

3 Opløft dine trin til de evige grushoper! Alt har fienden fordervet i helligdommen.

Leva manus tuas in superbias eorum in finem: quanta malignatus est inimicus in sancto!

4 Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus; de har satt sine egne tegn op til tegn.

Et gloriati sunt qui oderunt te in medio solemnitatis tuæ; posuerunt signa sua, signa:

5 Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen.

et non cognoverunt sicut in exitu super summum. Quasi in silva lignorum securibus

6 Og nu, alt det som fantes av billedverk, det slo de sønder med øks og hammer.

exciderunt januas ejus in idipsum; in securi et ascia dejecerunt eam.

7 De har satt ild på din helligdom; like til grunnen har de vanhelliget ditt navns bolig.

Incenderunt igni sanctuarium tuum; in terra polluerunt tabernaculum nominis tui.

8 De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet.

Dixerunt in corde suo cognatio eorum simul: Quiescere faciamus omnes dies festos Dei a terra.

9 Våre egne tegn ser vi ikke; det er ikke nogen profet mere, ikke nogen hos oss som vet hvor lenge det skal vare.

Signa nostra non vidimus; jam non est propheta; et nos non cognoscet amplius.

10 Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evindelig?

Usquequo, Deus, improperabit inimicus? irritat adversarius nomen tuum in finem?

11 Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg!

Ut quid avertis manum tuam, et dexteram tuam de medio sinu tuo in finem?

12 Gud er dog min konge fra fordums tid, han som skaper frelse på den vide jord.

Deus autem rex noster ante sæcula: operatus est salutem in medio terræ.

13 Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene.

Tu confirmasti in virtute tua mare; contribulasti capita draconum in aquis.

14 Du sønderslo Leviatans hoder, du gav den til føde for ørkenens folk.

Tu confregisti capita draconis; dedisti eum escam populis Æthiopum.

15 Du lot kilde og bekk bryte frem, du uttørket evige strømmer.

Tu dirupisti fontes et torrentes; tu siccasti fluvios Ethan.

16 Dig hører dagen til, dig også natten; du har skapt himmellysene og solen.

Tuus est dies, et tua est nox; tu fabricatus es auroram et solem.

17 Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter - du har dannet dem.

Tu fecisti omnes terminos terræ; æstatem et ver tu plasmasti ea.

18 Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren, og et dårlig folk har foraktet ditt navn!

Memor esto hujus: inimicus improperavit Domino, et populus insipiens incitavit nomen tuum.

19 Overgi ikke din turteldue til den mordlystne skare, glem ikke dine elendiges skare evindelig!

Ne tradas bestiis animas confitentes tibi, et animas pauperum tuorum ne obliviscaris in finem.

20 Se til pakten! For landets mørke steder er fulle av volds boliger.

Respice in testamentum tuum, quia repleti sunt qui obscurati sunt terræ domibus iniquitatum.

21 La ikke den undertrykte vende tilbake med skam, la den elendige og fattige love ditt navn!

Ne avertatur humilis factus confusus; pauper et inops laudabunt nomen tuum.

22 Reis dig, Gud, før din sak, kom i hu at du blir hånet av dåren hele dagen!

Exsurge, Deus, judica causam tuam; memor esto improperiorum tuorum, eorum quæ ab insipiente sunt tota die.

23 Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes bulder, som stiger op all tid!

Ne obliviscaris voces inimicorum tuorum: superbia eorum qui te oderunt ascendit semper.