Salmenes 35

1 Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig!

Drottinn, farðu gegn þeim sem ásækja mig. Berst þú við þá sem berjast gegn mér.

2 Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig!

Klæddu þig brynju, taktu fram skjöld og verndaðu mig.

3 Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse!

Lyftu spjóti mér til varnar, því að óvinir mínir nálgast. Segðu við mig: „Ég bjarga þér!“

4 La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig!

Láttu þá verða til skammar sem ofsækja mig. Snúðu þeim frá og ruglaðu þá í ríminu!

5 La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort!

Feyktu þeim burt eins og laufum í vindi. Engill þinn varpi þeim um koll.

6 La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem!

Gerðu veg þeirra myrkan og hálan er engill þinn eltir þá.

7 For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv.

Því að þótt ég gerði þeim ekkert illt, lögðu þeir fyrir mig gildru og grófu mér gröf.

8 La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse!

Láttu eyðingu koma yfir þá þegar þeir eiga þess síst von. Þeir falli á eigin bragði og tortímist.

9 Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse;

En ég mun fagna í Drottni. Hann mun frelsa mig!

10 alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?

Ég lofa hann af öllu hjarta. Hver er vörn lítilmagnans nema hann? Hver annar en hann verndar hinn veika og þurfandi gegn ofbeldismönnunum sem ræna og rupla.

11 Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet.

Slíkir menn eru ljúgvottar. Þeir ásaka mig um hluti sem ég hef aldrei heyrt.

12 De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt.

Ég gerði þeim gott eitt, en þeir launa mér með illu. Ég er að dauða kominn.

13 Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm.

Þegar þeir lágu sjúkir klæddist ég sorgarbúningi og var dapur. Ég fastaði – neitaði mér um mat – og bað í einlægni fyrir heilsu þeirra.

14 Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor.

Ég var harmandi, eins og móðir mín, vinur eða bróðir væru sjúk og að dauða komin.

15 Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver og hviler ikke.

En nú gleðjast þeir yfir óförum mínum. Þeir koma saman til að baktala mig – jafnvel ókunnugir og útlendingar eru í þeirra hópi.

16 Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig.

Þeir ala á illsku, formæla mér og hæða mig.

17 Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver.

Drottinn, hve lengi ætlar þú að horfa á aðgerðalaus? Gríptu inn í og bjargaðu mér, því að ég er einmana og þessir vargar bíða færis.

18 Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk.

Frelsaðu mig og þá mun ég þakka þér í áheyrn alls safnaðarins, vegsama þig meðal fjölda fólks.

19 La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet!

Láttu þá ekki fá sigur sem ráðast gegn mér án minnsta tilefnis. Láttu mig ekki falla, því það mundi gleðja þá mjög.

20 For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet.

Þeir tala hvorki um frið, né það að gera gott, nei, heldur brugga þeir saklausum mönnum launráð.

21 Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie!

Þeir hafa hátt og segja mig beita ranglæti. „Já!“segja þeir, „við sáum það með eigin augum!“

22 Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig!

En Drottinn þekkir málið betur en nokkur annar. Gríptu inn í! Skildu mig ekki eftir einan og yfirgefinn!

23 Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak!

Stígðu fram, Drottinn, Guð minn! Láttu mig ná rétti mínum.

24 Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig!

Þú ert réttlátur og þekkir málið. Lýstu yfir sakleysi mínu. Láttu ekki óvini mína hlakka yfir ógæfu minni.

25 La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham!

Láttu þá ekki segja: „Gott! Það fór eins og við óskuðum! Loksins tókst okkur að gera út af við hann!“

26 La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel!

Láttu þá blygðast sín. Láttu þá sem sýna mér hroka og fagna yfir óförum mínum, sjálfa þola skömm og svívirðing.

27 La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel!

Láttu þá sem óska mér blessunar sjá góða daga. Þeir hrópi: „Mikill er Drottinn sem gerir vel við þjón sinn!“

28 Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris.

Ég vil segja öllum frá réttlæti Drottins og lofa hann liðlangan daginn.