< Jobs 30 >

1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
Pero ahora se ríen de mí personas mucho más jóvenes que yo; personas a cuyos padres no pondría a trabajar con mis perros pastores.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
Son demasiado débiles para serme útiles y están agotados.
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
Adelgazados por el hambre y la necesidad, tratan de comer la tierra seca en el desierto oscuro y desolado.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
Allí recogen hierbas del desierto y las hojas de los arbustos, y comen las raíces de las retamas.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
Fueron expulsados de la comunidad.
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
La gente gritaba tras ellos como si fueran ladrones. Tienen que vivir en barrancos peligrosos, en cuevas y entre las rocas.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
Gritan como animales entre los arbustos; se acurrucan entre la maleza para refugiarse.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
Son gente insensata, sin nombre, que ha sido expulsada de la tierra.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
Pero ahora se burlan de mí en sus cantos; ¡me he convertido en un chiste para ellos!
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
Me desprecian y rehúyen; no dudan en escupirme a la cara.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
Dios ha aflojado la cuerda de mi arco y me ha humillado.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
La chusma se levanta contra mí, y me hace correr; como una ciudad sitiada planifican formas de destruirme.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
Cortan mi vía de escape; provocan mi caída y lo hacen sin ayuda de nadie.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
Entran por una amplia brecha; se precipitan mientras el muro se derrumba.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Me invaden los terrores; mi honor se lo lleva el viento; mi salvación se desvanece como una nube.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
Y ahora mi vida se desvanece; cada día la desesperación me atenaza.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
Por la noche mis huesos agonizan; el dolor me roe y no cesa.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
Dios me agarra bruscamente por la ropa; me tira del cuello de la camisa.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
Me ha arrojado al barro; me ha humillado como polvo y ceniza.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
Dios, clamo a ti, pero no respondes; me presento ante ti, pero ni siquiera te fijas en mí.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
Te has vuelto cruel conmigo; usas tu poder para hacerme sufrir.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
Me levantas y me llevas en el viento; me arrojas en el torbellino.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
Sé que me llevas a la muerte, al lugar donde van todos los vivos.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
¿Quién querría dar una patada a un hombre cuando está abatido, cuando claman por ayuda en su momento de dificultad?
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
¿No lloré por los que pasaban por momentos difíciles? ¿No me afligí por lo que sufrían los pobres?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
Pero cuando busqué el bien, sólo vino el mal, y cuando esperé la luz, todo lo que vino fue oscuridad.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
En mi interior hay confusión, nunca se detiene; me enfrento a días de desesperación.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
Estoy tan deprimido; ver el sol no ayuda. Me pongo de pie en la asamblea y clamo por ayuda.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
Soy como un hermano de los chacales, un compañero de los búhos.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
Mi piel se ennegrece sobre mí; y mis huesos arden dentro de mí.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
Mi lira sólo toca canciones tristes, y mi pipa es la voz de los que lloran.

< Jobs 30 >