Jobs 20

1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

Na Naamani Sofar buae se,

2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

Me tirim mu ntew me, na ɛhyɛ me sɛ mimmua efisɛ me ho yeraw me yiye.

3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

Mate animka bi a egu me ho fi, na ntease a minya no hyɛ me sɛ mimmua.

4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

“Ampa ara wunim sɛnea nneɛma te fi tete, efi bere a wɔde nnipa duaa asase so no,

5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

sɛ amumɔyɛfo ani gye bere tiaa bi mu, na wɔn a wonsuro nyame nso anigye nkyɛ.

6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

Ɛwɔ mu sɛ nʼahohoahoa kodu ɔsoro, na ne ti kɔpem omununkum koraa a,

7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

ɔbɛyera afebɔɔ te sɛ nʼankasa nʼagyanan; na wɔn a wohuu no no bebisa se, ‘Ɔwɔ he?’

8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

Otu kɔ te sɛ ɔdae, na wɔrenhu no bio, wɔn werɛ fi te sɛ anadwo mu anisoadehu.

9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

Ani a ehuu no no renhu no bio; na ne sibea nso renhu no bio.

10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

Ne mma bɛpata ahiafo; ɛsɛ sɛ nʼankasa de nʼahonya san ma.

11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

Ne mmerantebere mu ahoɔden a ahyɛ ne nnompe ma no ne no bɛkɔ mfutuma mu.

12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

“Ɛwɔ mu sɛ bɔne yɛ nʼanom dɛ na ɔde sie ne tɛkrɛma ase,

13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

ɛwɔ mu sɛ ontumi nnyaa mu na ɔma ɛka ne dudom,

14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

nanso, nʼaduan bɛyɛ nwen wɔ ne yafunu mu; ɛbɛyɛ ɔwɔ ano bɔre wɔ ne mu.

15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

Ɔbɛfe ahonyade a ɔmenee no; Onyankopɔn bɛma ne yafunu apuw agu.

16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

Ɔbɛfefe awɔ bɔre; Ɔnanka se bekum no.

17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

Ɔrennya nsuwansuwa no nnom nsubɔnten a nufusu ne ɛwo sen wɔ mu no.

18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

Ɔbɛdan nea ɔbrɛ nyae no aba a ɔrenni bi; ɔremfa nʼaguadi mu mfaso nnye nʼani.

19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

Efisɛ ɔhyɛɛ ahiafo so ma wodii ohia buruburoo; ɔde ne nsa ato afi a ɛnyɛ ɔno na osii so.

20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

“Ampa ara ɔrennya ahomegye mfi nea wapere anya no mu; ɔrentumi mfa nʼademude nnye ne ho nkwa.

21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

Wafom nneɛma nyinaa awie; ne nkɔso nnu baabiara.

22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

Nʼadedodow nyinaa mu no, ɔbɛkɔ ɔhaw mu; na amanehunu a emu yɛ den bɛto no.

23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

Bere a nʼafuru ayɛ ma no, Onyankopɔn bɛtɔ nʼabufuw gya agu ne so na wabobɔ no basabasa.

24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

Ɛwɔ mu sɛ oguan fi dade akode ano nanso bɛmma a ano yɛ kɔbere mfrafrae bɛwɔ no.

25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

Ɔtwe bɛmma no fi nʼakyi, ano hyɛnhyɛn no fi ne brɛbo mu. Ehu bɛba ne so;

26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

sum kabii retwɛn nʼademude. Ogya a ɛnnɛw mu bɛhyew no, na asɛe nea aka wɔ ne ntamadan mu.

27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

Ɔsoro bɛda nʼafɔdi adi, na asase asɔre atia no.

28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

Nsuyiri bɛtwe ne fi akɔ, saa ara na asuworo bɛyɛ Onyankopɔn abufuwhyew da no.

29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.

Eyi ne nkrabea a Onyankopɔn de ma amumɔyɛfo, agyapade a Onyankopɔn de ato hɔ ama wɔn ne no.”