< Jobs 20 >

1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
Zophar aus Naama antwortete und sprach:
2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
Darum antworten mir meine Gedanken, und weil es in mir mächtig stürmt:
3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
mich beschimpfende Rüge muß ich hören, und der Geist giebt mir Antwort aus meiner Einsicht.
4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
Kennst du denn nicht die alte Wahrheit - so alt, als Menschen auf der Erde leben, -
5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
daß der Gottlosen Jubel nicht lange währt, und des Ruchlosen Freude nur einen Augenblick?
6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
Oba auch sein hoher Mut sich bis zum Himmel erhebt, und sein Haupt bis an die Wolken reicht,
7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
gleich seinem Kote schwindet er für immer; die ihn sahen, sprechen: Wo ist er?
8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
Wie ein Traum verfliegt er spurlos und wird verscheucht wie ein Nachtgesicht.
9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
Das Auge, das ihn geschaut, schaut ihn nicht wieder, und seine Stätte sieht ihn nimmermehr.
10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
Seine Kinder müssen die Armen begütigen, seine Hände das Gut herausgeben.
11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
Ist auch sein Gebein voll Jugendkraft, sie muß sich mit ihm in die Erde betten.
12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
Wenn seinem Munde süß das Böse schmeckt, wenn er es unter seiner Zunge birgt,
13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
es spart und nicht fahren lassen will und es inmitten seines Gaumens zurückhält:
14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
seine Speise verwandelt sich in seinen Eingeweiden, - zu Natterngalle in seinem Inneren.
15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
Hab und Gut verschlang er - er muß es ausspeien: aus seinem Bauche treibt es Gott.
16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
Natterngift sog er ein, es tötet ihn der Viper Zunge.
17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
Nicht darf er sich der Bäche freun, der flutenden Ströme von Honig und Dickmilch.
18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
Heraus giebt er das Erarbeitete, verschluckt es nicht, des eingetauschten Guts wird er nicht froh.
19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
Denn er schlug Arme nieder, ließ sie liegen - ein Haus riß er an sich, aber er baut es nicht aus.
20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
Denn er kannte keine Ruhe in seinem Bauche; doch mit dem, woran er hängt, entkommt er nicht.
21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
Nichts entging seiner Gier, darum hat sein Gut keinen Bestand.
22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
In der Fülle seines Überflusses wird ihm Angst, die ganze Gewalt des Elends kommt über ihn.
23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
Dann geschieht's: um seinen Bauch zu füllen, entsendet er in ihn seines Zornes Glut und läßt auf ihn regnen in sein Gedärm hinein.
24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
Flieht er vor der eisernen Rüstung, so durchbohrt ihn der eherne Bogen.
25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
Er sieht, da kommt's aus dem Rücken, und der blitzende Stahl geht aus seiner Galle - über ihm lagern Schrecken!
26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
Alles Unglück ist aufgespart seinen Schätzen, ein Feuer verzehrt ihn, das nicht angefacht ward; es weidet ab den Überrest in seinem Zelt.
27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
Der Himmel deckt seine Schuld auf, und die Erde erhebt sich feindselig wider ihn.
28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
Ins Elend geht seines Hauses Ertrag, zerrinnendes Wasser an seinem Zornestag.
29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
Das ist das Los des gottlosen Menschen von seiten Gottes, und das Erbteil das ihm vom Höchsten beschieden ward!

< Jobs 20 >