Jobs 17
1 Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.
[Spiritus meus attenuabitur; dies mei breviabuntur: et solum mihi superest sepulchrum.
2 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.
Non peccavi, et in amaritudinibus moratur oculus meus.
3 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag?
Libera me, Domine, et pone me juxta te, et cujusvis manus pugnet contra me.
4 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.
Cor eorum longe fecisti a disciplina: propterea non exaltabuntur.
5 Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øine skal tæres bort.
Prædam pollicetur sociis, et oculi filiorum ejus deficient.
6 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.
Posuit me quasi in proverbium vulgi, et exemplum sum coram eis.
7 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.
Caligavit ab indignatione oculus meus, et membra mea quasi in nihilum redacta sunt.
8 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;
Stupebunt justi super hoc, et innocens contra hypocritam suscitabitur.
9 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.
Et tenebit justus viam suam, et mundis manibus addet fortitudinem.
10 Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.
Igitur omnes vos convertimini, et venite, et non inveniam in vobis ullum sapientem.
11 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!
Dies mei transierunt; cogitationes meæ dissipatæ sunt, torquentes cor meum.
12 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.
Noctem verterunt in diem, et rursum post tenebras spero lucem.
Si sustinuero, infernus domus mea est, et in tenebris stravi lectulum meum. (Sheol h7585)
14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,
Putredini dixi: Pater meus es; Mater mea, et soror mea, vermibus.
15 hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?
Ubi est ergo nunc præstolatio mea? et patientiam meam quis considerat?
