Jobs 14

1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

Nongpata mah tapen ih kami loe nawnetta hing nathung raihaih hoiah koi.

2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

Anih loe apawk baktiah ampha tahang moe, azaem roep; tahlip baktiah cawnh, cak poe ai.

3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

To baktih hmuen pongah mik na padai moe, lokcaekhaih hmaa ah nang caeh haih han maw?

4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

Mi mah maw kaciim ai thung hoiah kaciim hmuen to sin thai tih? Mi mah doeh sin thai mak ai.

5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

Kami ih aninawk to kroek moe, khrah nazetto maw oh pae vop, tiah na panoek pae pongah, anih mah poeng thai han ai ah ramri to na sak pae.

6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

Toksak han tlai ih kami baktiah, angmah ih aninawk boeng khoek to, angmah koeh ah oh hanah, anih to angqoi taak ah.

7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

Thing loe pakhruk cadoeh, tadok tacawt let ueloe, tanghang kangtha tacawt let tih, tiah oep han oh.

8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

Long thung ih tangzuun loe mitong boeh pongah, long ah akung dueh cadoeh,

9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

tui hmui hoiah tadok let ueloe, thingkung kanawk baktiah tanghang tacawt let tih.

10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

Toe kami loe duek moe, qong ving; ue, a hinghaih boeng pacoengah loe naa ah maw om vop tih?

11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

Tuipui tui loe anghmat moe, vacong tui doeh kaang king baktih toengah,

12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

kami loe angsong moe, angthawk let ai boeh; vannawk anghmaa ai karoek to anglawt mak ai, a iihhaih ahmuen hoi angthawk mak ai boeh.

13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)

Aw taprong thungah na hawk ah, palung na phuihaih dip ai karoek to, tamquta hoi na hawk ah! Kai pahnet han ai ah, ka oh han ih atue to na khaek pae ah. (Sheol h7585)

14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

Kami loe duek pacoengah hing let tih maw? Karai toksakhaih aninawk loe sawk parai cadoeh, kam khraihaih atue pha ai karoek to ka zing han.

15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

Nang kawk naah, kang pathim pae han; na ban hoi sak ih hmuen to na koeh.

16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

Vaihi loe ka khok tangkannawk to na kroek moe, ka zaehaih to na khen ai boeh.

17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

Ka sakpazaehaih loe pasah thungah catui ka daeng boeh moe, ka zaehaih nang kraeng pae hmoek boeh.

18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

Tanim thaih mae loe anghmat boeh moe, lungsong doeh a ohhaih ahmuen hoiah angthuih ving boeh.

19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

Tuinawk mah thlung to maawtsak moe, tui tha mah long to takhawh baktih toengah, kami oephaih to nam rosak.

20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

Kami to na pazawk poe, anih loe anghmat ving boeh; anih ih mikhmai to nam khraisak moe, kalah bangah na patoeh ving.

21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

A capanawk mah pakoehhaih hnu o cadoeh, anih mah panoek ai boeh; nihcae atlim ah krah o cadoeh, anih mah panoek pae ai boeh.

22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

Toe anih ih ngan to naa ueloe, a hinghaih palungsae tih, tiah a naa.