1 Tessalonikerne 2
1 For selv vet I, brødre, om den inngang vi fikk hos eder, at den ikke er blitt uten frukt;
Now you yourselves know, brothers, that our entrance to you did not happen without purpose.
2 men enda vi forut hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi, som I vet, fikk vi dog frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til eder under megen strid.
Rather, in spite of having already suffered and been insulted in Philippi, as you know, we made bold in our God to speak to you the Gospel of God, in the face of strong opposition.
3 For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik;
Further, our exhortation does not spring from delusion or impurity, nor is it in deception,
4 men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.
but we speak precisely as those who have been approved by God to be entrusted with the Gospel, not so as to please men, but to please the God who evaluates our hearts.
5 For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne,
Further, you well know that we never used words to flatter, or to disguise greed (God is witness),
6 heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler;
or to seek glory from men (whether from you or from others)—as apostles of Christ we could have been ‘heavy’,
7 men vi var milde iblandt eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst,
but we were gentle among you, like a nurse cherishing her own children.
8 således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.
Yearning over you in this way, we were well pleased to share with you not only the Gospel of God but also our own selves, because you had become dear to us.
9 I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.
Surely you remember, brothers, our toil and exertion, because working night and day, so as not to burden any of you, we proclaimed the Gospel of God to you.
10 I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende,
You are witnesses, and so is God, how devoutly and justly and blamelessly we behaved ourselves among you who believe;
11 likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte
indeed, you know how we treated each one of you as a father does his own children, exhorting and comforting you,
12 og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.
insisting that you conduct yourselves in a manner worthy of the God who calls you into His own kingdom and glory.
13 Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror.
Another reason we give thanks to God continually is that when you received from us the spoken Word of God, you welcomed it not as the word of men but, as it actually is, the Word of God, which is indeed operative in you who believe.
14 For I, brødre, er blitt efterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene,
For you, brothers, became imitators of God's congregations in Christ Jesus, the ones in Judea, in that you also suffered the same things from your own countrymen that they did from the Jews
15 som og slo den Herre Jesus og profetene ihjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot,
(the ones who killed both the Lord Jesus and their own prophets, who have persecuted us, who do not please God and are hostile to everybody,
16 idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!
trying to prevent us from speaking to the Gentiles so that they may be saved—so as to fill up the measure of their sins. They have received the full impact of the Wrath).
17 Men da vi, brødre, hadde vært skilt fra eder en kort stund, med vårt åsyn, ikke med hjertet, gjorde vi oss i vår store lengsel så meget mere umak for å få se eders åsyn,
Now we, brothers, having been bereaved of you for a short season (in presence, not in heart), made every effort to see your face, from intense longing.
18 fordi vi gjerne vilde komme til eder - jeg, Paulus, både én gang og to ganger - men Satan hindret oss.
(We actually tried to come to you—I, Paul, time and again—but Satan thwarted us.)
19 For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme?
For what is our hope, or joy, or crown of glorying? Is it not precisely you, in the presence of our Lord Jesus at His coming?
20 I er jo vår ære og vår glede.
Indeed, you are our glory and our joy.
