Proverbiorum 9
1 Sapientia ædificavit sibi domum, excidit columnas septem.
Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
2 Immolavit victimas suas, miscuit vinum, et proposuit mensam suam.
Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
3 Misit ancillas suas ut vocarent ad arcem, et ad mœnia civitatis:
Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
4 Siquis est parvulus, veniat ad me. Et insipientibus locuta est:
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
5 Venite, comedite panem meum, et bibite vinum quod miscui vobis.
«Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
6 Relinquite infantiam, et vivite, et ambulate per vias prudentiæ.
Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
7 Qui erudit derisorem, ipse iniuriam sibi facit: et qui arguit impium, sibi maculam generat.
Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
8 Noli arguere derisorem, ne oderit te. Argue sapientem, et diliget te.
Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
9 Da sapienti occasionem, et addetur ei sapientia. Doce iustum, et festinabit accipere.
Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
10 Principium sapientiæ timor Domini: et scientia sanctorum, prudentia.
Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
11 Per me enim multiplicabuntur dies tui, et addentur tibi anni vitæ.
«For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
12 Si sapiens fueris, tibimetipsi eris: si autem illusor, solus portabis malum.
Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
13 Mulier stulta et clamosa, plenaque illecebris, et nihil omnino sciens,
Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
14 sedit in foribus domus suæ super sellam in excelso urbis loco,
Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
15 ut vocaret transeuntes per viam, et pergentes itinere suo:
og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
16 Qui est parvulus, declinet ad me. Et vecordi locuta est:
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
17 Aquæ furtivæ dulciores sunt, et panis absconditus suavior.
«Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
