< Job 20 >

1 Da antwortete Sophar von Naama und sprach:
Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 "Mich bringen die Gedanken wieder auf den gleichen Punkt; mein Eifer wählt in mir.
Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3 Ich höre schmähliche Belehrung; mir antwortet ein Geist, für den ich kein Verständnis habe.
hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4 Du weißt das nicht, daß schon von altersher, seit Menschen auf der Erde sind,
Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5 der Frevler Jubel gar nicht lange währt, die Freude des Verruchten höchstens einen Augenblick?
at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6 Erhebt er sich bis in den Himmel und streckt sein Haupt bis in die Wolken,
Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7 mit seinem Unterschlupf verschwindet er für alle Zeit. Die eben ihn gesehen, fragen, wo er sei.
så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8 Traumgleich zerfließt er, ohne Spuren, verschwindet wie ein Nachtgesicht.
Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9 Das Auge, das ihn sah, wird ihn nicht wieder schauen, und seine Heimat sieht ihn nimmer.
Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10 Ersatz den Armen seine Kinder leisten; die eignen Hände liefern seine Kinder ab.
Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11 Er stand in voller Lebenskraft; nun muß sie mit ihm in den Staub.
Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12 Wenn ihm das Böse noch so süß im Munde schmeckt, und birgt er's unter seiner Zunge,
Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13 und spart er's auf und läßt's nicht los, behält es recht in seinem Gaumen,
sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
14 dann ändert seine Speise sich in seinem Innern, wird Otterngift in seinem Leibe.
så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15 Er speit das Gut, das er verschlang; aus seinem Leibe treibt es Gott. -
Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
16 Er saugt der Nattern Gift; der Viper Zunge tötet ihn. -
Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
17 Er labt sich nicht an Strömen, an Bächen voll von Honig und von Milch.
Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18 Er führt zwar sein Erworbenes zum Munde, verschluckt es aber nicht; so, wie's ihm sein Gewinn erlaubt, genießt er's nicht.
Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
19 Weil er der Armen Hütten eingerissen, so darf er nichts auf dem geraubten Baugrund bauen.
For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
20 Er kannte nie für seinen Bauch Zufriedenheit; in seiner Lust bekam er nie genug.
han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
21 Wen zu verzehren er sich vorgenommen, der ist ihm nicht entgangen; drum ist sein Wohlstand nicht von Dauer.
Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
22 In vollem Glück befällt ihn Angst; was Elende an Leid bedrückt, kommt über ihn.
Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
23 Wenn er sich anschickt, seinen Leib zu füllen, entsendet gegen ihn er seines Zornes Glut, und macht er sich ans Essen, beschießt er ihn von oben.
For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
24 Vom eisernen Geschoß wird er durchbohrt; ihn trifft der eherne Bogen.
Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
25 Hinein dringt es und kommt heraus aus seinem Rücken. Ein Strahl von Galle fährt heraus; ein Schrecken lagert sich auf ihn.
Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
26 Den Seinigen, die er geborgen glaubt, ist alles Unheil aufgespart. Sie frißt ein Feuer, das von selber brennt. Wer noch in seinem Zelte übrig ist, dem geht es schlimm.
Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
27 Die Himmel offenbaren seine Schuld; die Erde selbst erhebt sich wider ihn.
Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
28 Hinschwinden seines Hauses Einkünfte und Ausgaben an seinem Zornestag.
Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
29 Das ist des Frevlers Los vor Gott, des Widerspenstigen Geschick vom Höchsten."
Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.

< Job 20 >