Romans 9
1 I saye the trueth in Christ and lye not in that wherof my conscience beareth me witnes in the holy gost
Det jeg nå vil si, understreker jeg sannheten av. Jeg lyver ikke, etter som jeg har fellesskap med Kristus. Nei, både min egen samvittighet og Guds Hellige Ånd forsikrer at sannheten er denne:
2 that I have gret hevynes and continuall sorowe in my hert.
Mitt hjerte er fylt av sorg og vedvarende angst.
3 For I have wysshed my selfe to be cursed from Christ for my brethren and my kynsmen as pertayninge to the flesshe
Jeg føler slik når jeg tenker på mitt eget folk, mine jødiske brødre og søstrer. Ja, jeg skulle heller ønske at jeg selv gikk evig fortapt og ble skilt fra Kristus, om det bare kunne frelse de andre.
4 which are the Israelites. To whom pertayneth the adopcion and the glorie and the covenauntes and the law that was geven and the service of God and the promyses:
Folket mitt er israelitter, og Gud så seg ut at de skulle være barna hans og få del i herligheten. Han inngikk en pakt med jødene og ga dem Moseloven. Videre lærte han dem å tilbe på den rette måten og ga løftene om frelse.
5 whose also are the fathers and they of whome (as concernynge the flesshe) Christ came which is God over all thinges blessed for ever Amen. (aiōn g165)
De er etterkommere av forfedrene våre, Abraham, Isak og Jakob. Kristus selv tilhørte som menneske dette folket. Kristus er Gud over alle ting og verd å bli hyllet for evig. Ja, dette er sant! (aiōn g165)
6 I speake not these thinges as though the wordes of god had take none effecte. For they are not all Israelites which came of Israel:
Har da Gud mislyktes med å innfri løftet sitt til israelittene? Nei, slett ikke. Løftet om å bli Guds eget folk gjelder nemlig dem som er sanne israelitter, ikke dem som i fysisk betydning er Israels etterkommere.
7 nether are they all chyldren strayght waye because they are the seed of Abraham. But in Isaac shall thy seede be called:
På samme måten er ikke alle som i fysisk betydning er Abrahams etterkommere, blitt de barna som Gud lovet Abraham. Gud sier i Skriften:”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet for det folket jeg lovet deg,”
8 that is to saye they which are the chyldren of the flesshe are not the chyldren of god. But the chyldren of promes are counted the seede.
Dette til tross for at Abraham hadde flere barn. Det er med andre ord ikke de barna som blir født etter naturens fysiske lover, som får være Guds eget folk, men bare de som er født som et resultat av Guds løfte.
9 For this is a worde of promes aboute this tyme will I come and Sara shall have a sonne.
Isak ble jo til som et resultat av løftet som Gud ga:”Neste år på samme tid kommer jeg tilbake igjen, og da skal Sara ha en sønn.”
10 Nether was it so wt her only: but also when Rebecca was with chylde by one I meane by oure father Isaac
Det samme skjedde også med vår stamfar Isak sine to tvillinggutter, som hans kone Rebekka fikk.
11 yeer the chyldren were borne when they had nether done good nether bad: that the purpose of God which is by election myght stonde
Før de ble født, ja, før de hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til Rebekka:”Den eldste gutten skal tjene den yngste.” Gud sier også i Skriften:”Jeg elsket Jakob, men forkastet Esau.” Dette viser at Gud har sin egen plan for å velge ut mennesker. Han velger ikke ut på grunn av deres gode gjerninger, men gjennom å innby for å tilhøre ham.
12 it was sayde vnto her not by the reason of workes but by grace of ye caller: the elder shall serve the yonger.
13 As it is written: Iacob he loved but Esau he hated.
14 What shall we saye then? is there eny vnrightewesses with God? God forbyd.
Hva betyr dette? Er Gud urettferdig? Nei, naturligvis ikke!
15 For he sayth to Moses: I will shewe mercye to who I shewe mercy: and will have compassion on whom I have copassion.
Gud sa til Moses:”Jeg viser nåde mot den jeg vil, og jeg viser medfølelse mot den jeg vil.”
16 So lieth it not then in a mans will or cunnynge but in ye mercye of god.
Dersom Gud altså er god mot noen, er det ikke fordi den personen ville det eller gjorde noe helt spesielt. Nei, Gud bestemte seg bare for å vise denne personen medfølelse. Derfor kan vi heller ikke anklage Gud for å ha behandlet oss urettferdig.
17 For the scripture sayth vnto Pharao: Even for this same purpose have I stered ye vp to shewe my power on ye and that my name myght be declared thorow out all the worlde.
Det står for eksempel i Skriften at Gud sa til farao:”Jeg har latt deg bli konge for at jeg skal kunne vise min makt gjennom det jeg gjør med deg, og for at alle folk skal høre om meg.”
18 So hath he mercye on whom he will and whom he will he maketh hearde herted.
Gud er altså god mot hvem han vil, og han gjør hjertet hardt hos den han måtte ønske.
19 Thou wilt saye then vnto me: why then blameth he vs yet? For who can resist his will?
Nå vil kanskje noen si: Hvorfor anklager Gud oss når vi gjør galt? Det er jo hans vilje som styrer oss mennesker.
20 But o man what arte thou which disputest with God? Shall the worke saye to the workeman: why hast thou made me on this fassion?
Si meg, hvem tror du at du er? Forsøker du å kritisere Gud? Det som er skapt, kan vel ikke si til han som har skapt det:”Hvorfor gjorde du meg slik som jeg er?”
21 Hath not the potter power over the claye even of the same lompe to make one vessell vnto honoure and a nother vnto dishonoure?
Når en pottemaker finner fram sin leire, har han ikke da rett til å forme en vakker krukke som er til pynt, og en annen gjenstand som dere kan bruke til å kaste søppel i av den samme leirklumpen?
22 Even so God willynge to shewe his wrath and to make his power knowen suffered with longe pacience the vessels of wrath ordeyned to damnacion
På samme måten har Gud rett til å gjøre det han vil med oss mennesker. Han vil vise sitt sinne og sin makt på onde mennesker ved til å la dem gå evig fortapt. Han har også rett til å ha tålmodighet med dem til tiden er ute.
23 that he myght declare ye ryches of his glory on the vessels of mercye which he had prepayred vnto glorie:
Samtidig har han rett til å gi av sin herlige rikdom til dem han i forveien hadde bestemt skulle få del i alt godt, og motta medfølelsen fra han.
24 that is to saye vs which he called not of the Iewes only but also of ye gentyls.
De som får nyte godt av hans rikdom, er vi som har takket ja til innbydelsen om å tilhøre ham, både blant jøder og andre folk.
25 As he sayth in Osee: I will call them my people which were not my people: and her beloved which was not beloved.
Gud uttaler seg om de folkene som ikke er jøder, når han sier ved profeten Hosea:”De som ikke var mitt folk, skal jeg nå kalle for mitt folk, og de som jeg før ikke elsket, de skal jeg nå elske.”
26 And it shall come to passe in the place where it was sayd vnto them ye are not my people: that there shalbe called the chyldren of the lyvynge God.
Og:”På det stedet der jeg sa til dem:’Dere er ikke mitt folk’, der skal de nå bli kalt’barna til den Gud som lever’.”
27 But Esaias cryeth concernynge Israel though the nomber of the chyldren of Israel be as the sonde of the see yet shall a remnaut be saved.
Gjennom profeten Jesaja roper Gud ut til Israels folk:”Selv om israelittene teller like mange som sandkornene på havets strand, så skal bare en brøkdel av dem bli frelst.
28 He finyssheth the worde verely and maketh it short in ryghtwesses. For a short worde will god make on erth.
Herren skal dømme alle mennesker, raskt og en gang for alle.”
29 And as Esaias sayd before: Except the Lorde of sabaoth had left us seede we had bene made as Zodoma and had bene lykened to Gomorra.
Jesaja sier også på et annet sted:”Dersom Herren Gud, han som har all makt, ikke hadde reddet noen fra vårt folk, da hadde vi blitt tilintetgjort akkurat som Sodoma og Gomorra.”
30 What shall we saye then? We saye that the gentyls which followed not rightewesnes have overtaken rightewesnes: I meane the rightewesnes which cometh of fayth.
Hva skal vi da si til dette? Jo, at mennesker fra andre folk som ikke en gang forsøkte å bli skyldfri innfor Gud, nå har blitt skyldfri innfor ham ved å tro på Jesus Kristus.
31 But Israel which folowed the lawe of rightewesnes coulde not attayne vnto ye lawe of rightewesnes.
Men Israels folk, som forsøkte å bli skyldfri innfor Gud ved å være lydige mot hele Moseloven, de ble mislykket i sine anstrengelser.
32 And wherfore? Because they sought it not by fath: but as it were by the workes of the lawe. For they have stombled at the stomblynge stone.
Hvorfor? Jo, fordi de forsøkte å bli skyldfrie gjennom sine gode gjerninger, og ikke ved å stole på Gud. De har snublet mot den anstøtssteinen,
33 As it is written: Beholde I put in Syon a stomblynge stone and a rocke which shall make men faule. And none yt beleve on him shalbe a shamed.
som Gud omtaler i Skriften når han sier:”Lytt! Jeg legger i Jerusalem en stein som de snubler mot, en stein som de faller over. Men den som tror på ham skal ikke bli skuffet.”
