Proverbs 9
1 Wisdom, hath builded her house, hath hewn out her seven pillars;
Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
2 hath slaughtered her beasts, hath mingled her wine, hath even set in order her table;
Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
3 hath sent forth her maidens, She crieth aloud, upon the tops of the heights of the city:
Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
4 Whoso is simple, let him turn in hither, as for him that lacketh sense, she saith to him—
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
5 Come, feed on my food, and drink of the wine I have mingled;
«Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
6 Forsake the simple ones, and live, and advance in the way of understanding.
Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
7 He that rebuketh a scoffer, getteth to himself contempt, and, he that reproveth a lawless man, [getteth to himself] his shame.
Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
8 Do not reprove a scoffer, lest he hate thee, Reprove a wise man, and he will love thee.
Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
9 Give to a wise man, and he will be wiser still, Inform a righteous man, and he will increase learning.
Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
10 The beginning of wisdom, is the reverence of Yahweh, and, the knowledge of the Holy, is understanding;
Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
11 For, by me, shall be multiplied—thy days, and there be added to thee—the years of life.
«For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
12 If thou art wise, thou art wise for thyself, but, if thou scoff, alone, shalt thou bear it.
Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
13 The woman Stupidity, is boisterous, so simple that she knoweth not what she would do;
Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
14 So she sitteth at the entrance of her house, upon a seat, in the heights of the city;
Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
15 To invite them who pass by the way, who are going straight on in their paths:
og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
16 Whoso is simple, let him turn aside hither, and, as for him that lacketh sense, she saith to him:
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
17 Stolen waters, will be sweet, —and a secret meal, will be pleasant;
«Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
