Proverbs 5
1 My son, to my wisdom, attend, and, to mine understanding, incline thou thine ear:
Son min, gjev agt på min visdom, lut øyra ned til mitt vit!
2 That thou mayest preserve discretion, —and, as for knowledge, that thy lips may guard it.
So du kann halda deg gløggtenkt, og lipporne gøyma på kunnskap.
3 For, with sweet droppings, drip the lips of her that is a stranger, and, smoother than oil, is her mouth;
For honning dryp av skjøkjelippor, og hennar gom er sleipar’ enn olje,
4 But, the latter end of her, is bitter as wormwood, sharp, as a two-edged sword!
men til slutt er ho beisk som malurt, kvass som eit tvieggja sverd.
Hennar føter stig ned til dauden, hennar fet fører radt til helheims. (Sheol h7585)
6 Lest, the path of life, she should ponder, her tracks have wandered she knoweth not [whither].
Ho gjeng ikkje livsens stig, gålaus vinglar ho vegvill.
7 Now, therefore, ye sons, hearken unto me, and do not turn away from the sayings of my mouth.
Og no, søner, høyr på meg, og vik ikkje frå det munnen min mæler!
8 Keep far from her thy way, and do not go near the opening of her house:
Lat din veg vera langt frå henne, kom’kje nær til husdøri hennar!
9 Lest thou give, to other men, thy vigour, and thy years, to him that is cruel:
Annars gjev du din vænleik til andre, åt ein hardstyrar åri dine.
10 Lest strange men, be well fed, by thy strength, and, thy toils, be in the house of the alien.
Av di eiga vil framande mettast, det du samla med stræv, kjem i annanmanns hus,
11 So shalt thou grieve in thy latter end, in the failing of thy flesh and of thy healthy condition;
so du lyt stynja til slutt når ditt hold og kjøt er upptært,
12 And thou shalt say—How I hated correction! and, reproof, my heart disdained;
og segja: «Kor kunde eg hata tukt, og hjarta mitt vanvyrda age?
13 Neither hearkened I to the voice of my teachers, nor, to my instructors, inclined I mine ear:
Kvi høyrde eg ikkje på meistrarne mine, og lydde på deim som lærde meg?
14 Soon was I in all evil, in the midst of convocation and assembly.
Nær var eg komen ille i det midt i mengdi som sat til tings.»
15 Drink thou water out of thine own cistern, and flowing streams out of the midst of thine own well.
Drikk or din eigen brunn, det som renn or di eigi kjelda!
16 Let not thy fountains, flow over, abroad, in the streets, dividings of waters:
Skulde kjeldorne dine renna på gata, vatsbekkjerne dine ute på torgi?
17 Let them be for thyself, alone, and not for strangers with thee.
Lat deim vera berre for deg, og ikkje for framande med deg!
18 Let thy well-spring be blessed, —and get thy joy from the wife of thy youth: —
Kjelda di vere velsigna, gled du deg i din ungdoms viv.
19 A loving hind! a graceful doe! let, her bosom, content thee at all times, and, in her love, mayst thou stray evermore.
Elskhugs-hindi, ynde-gasella - barmen hennar alltid deg kveikje, stødt vere du trylt av hennar kjærleik.
20 Wherefore, then, shouldst thou stray, my son, with a strange woman? or embrace the bosom of a woman unknown?
Kvi skulde du, son min, tryllast av onnor kona, og femna barmen på framand kvinna?
21 For, before the eyes of Yahweh, are the ways of a man, —and, all his tracks, doth he consider:
For Herren hev kvar manns vegar for augo, og han jamnar alle hans stigar.
22 His own iniquities, shall entrap him with the lawless, and, by the cords of his own sin, shall he be seized.
Den gudlause vert fanga i misgjerningarne sine, hans synde-band bind honom fast.
23 He, shall die, for lack of discipline, and, by the abounding of his perversity, shall he be lost.
Han døyr av di han ikkje let seg aga, og ved sin store dårskap tumlar han i koll.
