Job 4
1 Then responded Eliphaz the Temanite, and said: —
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 If one attempt a word unto thee, wilt thou be impatient? But, to restrain speech, who, can endure?
«Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
3 Lo! thou hast admonished many, and, slack hands, hast thou been wont to uphold:
På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
4 Him that was stumbling, have thy words raised up, and, sinking knees, hast thou strengthened.
med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
5 But, now, it cometh upon thee, and thou despairest, It smiteth even thee, and thou art dismayed.
Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
6 Is not, thy reverence, thy confidence? And is not, thy hope, the very integrity of thy ways?
Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
7 Remember, I pray thee, who, being innocent, hath perished, or when, the upright, have been cut off.
Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
8 So far as I have seen, They who plow for iniquity and sow misery, reap the same:
Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
9 By the blast of GOD, they perish, And, by the breath of his nostrils, are they consumed:
dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
10 [Notwithstanding] the roaring of the lion, and the noise of the howling lion, yet, the teeth of the fierce lions, are broken:
Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
11 The strong lion perishing for lack of prey, Even the whelps of the lioness, are scattered.
og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
12 But, unto me, something was brought by stealth, —and mine ear caught a whispering of the same:
Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
13 When there were thoughts, from visions of the night, —When deep sleep falleth upon men,
som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
14 Dread, came upon me, and trembling, The multitude of my bones, it put in dread:
Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
15 Then, a spirit, over my face, floated along, The hair of my flesh bristled-up:
ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
16 It stood still, but I could not distinguish its appearance, I looked, but there was no form before mine eyes, —A whispering voice, I heard: —
og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
17 Shall, mortal man, be more just than GOD? Or a man be more pure than, his Maker?
«Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
18 Lo! in his own servants, he trusteth not, and, his own messengers, he chargeth with error:
Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
19 How much more the dwellers in houses of clay, which, in the dust, have their foundation, which are crushed sooner than a moth:
enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
20 Betwixt morning and evening, are they broken in pieces, With none to save, they utterly perish:
Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
21 Is not their tent-rope within them, torn away? They die, disrobed of wisdom!
Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
