Job 3
1 After this, opened Job his mouth, and cursed his day.
Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
2 So then Job began, and said:
Job tok til ords og sagde:
3 Perish, the day wherein I was born, and the night it was said, Lo! a manchild!
«Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
4 That day, be it darkness, —Let not God enquire after it from above, May there shine upon it no clear beam:
Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
5 Let darkness and death-shade buy it back, May there settle down upon it a cloud, Let a day’s dark eclipse cause it terror:
Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
6 That night, darkness take it, —May it not rejoice among the days of the year, Into the number of months, let it not enter.
og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
7 Lo! that night, be it barren, Let no joyous shouting enter therein:
Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
8 Let day-cursers denounce it, Those skilled in rousing the dragon of the sky:
Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
9 Darkened be the stars of its twilight, —Let it wait for light, and there be none, neither let it see the eyelashes of the dawn:
Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
10 Because it closed not the doors of the womb wherein I was, and so hid trouble from mine eyes.
av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
11 Wherefore, in the womb, did I not die? From the womb, come forth and cease to breathe?
Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
12 For what reason, were there prepared for me—knees? and why—breasts, that I might suck?
Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
13 Surely, at once, had I lain down, and been quiet, I had fallen asleep, then, had I been at rest:
So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
14 With kings, and counselors of the earth, who had built them pyramids:
hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
15 Or with rulers possessing, gold, —Who had filled their houses with silver:
hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
16 Or that, like an untimely birth hidden away, I had not come into being, like infants that never saw light:
ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
17 There, the lawless, cease from raging, and there the toil-worn are at rest:
Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
18 At once are prisoners at peace, they hear not the voice of a driver:
og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
19 Small and great, there, they are, and, the slave, is free from his master.
Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
20 Wherefore give, to the wretched, light? Or, life, to the embittered in soul?—
Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
21 Who long for death, and it is not, And have digged for it, beyond hid treasures:
som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
22 Who rejoice unto exultation, Are glad, when they can find the grave:
som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
23 To a man, whose way is concealed, And GOD hath straitly enclosed him?
til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
24 For, in the face of my food, my sighing, cometh in, and, poured out like the water, are my groans:
Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
25 For, a dread, I dreaded, and it hath come upon me, and, that from which I shrank, hath overtaken me.
Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
26 I was not careless, nor was I secure, nor had I settled down, —when there came—consternation!
Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
