Job 30
1 But now they that are younger than I have me in derision, whose fathers I disdained to set with the dogs of my flock.
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 Yea, the strength of their hands, whereto should it profit me? men in whom ripe age is perished.
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 They are gaunt with want and famine; they gnaw the dry ground; in the gloom of wasteness and desolation.
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 They pluck salt-wort by the bushes; and the roots of the broom [are] their meat.
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 They are driven forth from the midst [of men]; they cry after them as after a thief.
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 In the clefts of the valleys must they dwell, in holes of the earth and of the rocks.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 Among the bushes they bray; under the nettles they are gathered together.
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 [They are] children of fools, yea, children of base men; they were scourged out of the land.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 And now I am become their song, yea, I am a byword unto them.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 They abhor me, they stand aloof from me, and spare not to spit in my face.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 For he hath loosed his cord, and afflicted me, and they have cast off the bridle before me.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 Upon my right hand rise the rabble; they thrust aside my feet, and they cast up against me their ways of destruction.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 They mar my path, they set forward my calamity, [even] men that have no helper.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 As through a wide breach they come: in the midst of the ruin they roll themselves [upon me].
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 Terrors are turned upon me, they chase mine honour as the wind; and my welfare is passed away as a cloud.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 And now my soul is poured out within me; days of affliction have taken hold upon me.
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 In the night season my bones are pierced in me, and the [pains] that gnaw me take no rest.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 By the great force [of my disease] is my garment disfigured: it bindeth me about as the collar of my coat.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 He hath cast me into the mire, and I am become like dust and ashes.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 I cry unto thee, and thou dost not answer me: I stand up, and thou lookest at me.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 Thou art turned to be cruel to me: with the might of thy hand thou persecutest me.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 Thou liftest me up to the wind, thou causest me to ride [upon it]; and thou dissolvest me in the storm.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 For I know that thou wilt bring me to death, and to the house appointed for all living.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 Surely against a ruinous heap he will not put forth his hand; though [it be] in his destruction, [one may utter] a cry because of these things.
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Did not I weep for him that was in trouble? was not my soul grieved for the needy?
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 When I looked for good, then evil came; and when I waited for light, there came darkness.
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 My bowels boil, and rest not; days of affliction are come upon me.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 I go mourning without the sun: I stand up in the assembly, and cry for help.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 I am a brother to jackals, and a companion to ostriches.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 My skin is black, [and falleth] from me, and my bones are burned with heat.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 Therefore is my harp [turned] to mourning, and my pipe into the voice of them that weep.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
