Job 29
1 And Job again took up his parable, and said,
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Oh that I were as in the months of old, as in the days when God watched over me;
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 When his lamp shined upon my head, and by his light I walked through darkness;
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 As I was in the ripeness of my days, when the secret of God was upon my tent;
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 When the Almighty was yet with me, and my children were about me;
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 When my steps were washed with butter, and the rock poured me out rivers of oil!
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 When I went forth to the gate unto the city, when I prepared my seat in the street,
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 The young men saw me and hid themselves, and the aged rose up and stood;
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 The princes refrained talking, and laid their hand on their mouth;
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 The voice of the nobles was hushed, and their tongue cleaved to the roof of their mouth.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 For when the ear heard [me], then it blessed me; and when the eye saw [me], it gave witness unto me:
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 Because I delivered the poor that cried, the fatherless also, that had none to help him.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 The blessing of him that was ready to perish came upon me: and I caused the widow’s heart to sing for joy.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 I put on righteousness, and it clothed me: my justice was as a robe and a diadem.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 I was eyes to the blind, and feet was I to the lame.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 I was a father to the needy: and the cause of him that I knew not I searched out.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 And I brake the jaws of the unrighteous, and plucked the prey out of his teeth.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 Then I said, I shall die in my nest, and I shall multiply my days as the sand:
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 My root is spread out to the waters, and the dew lieth all night upon my branch:
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 My glory is fresh in me, and my bow is renewed in my hand.
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 Unto me men gave ear, and waited, and kept silence for my counsel.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 After my words they spake not again; and my speech dropped upon them.
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 And they waited for me as for the rain; and they opened their mouth wide as for the latter rain.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 If I laughed on them, they believed [it] not; and the light of my countenance they cast not down.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 I chose out their way, and sat [as] chief, and dwelt as a king in the army, as one that comforteth the mourners.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
