Psalms 35
1 A Psalme of Dauid. Pleade thou my cause, O Lord, with them that striue with me: fight thou against them, that fight against me.
Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
2 Lay hand vpon the shielde and buckler, and stand vp for mine helpe.
Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
3 Bring out also the speare and stop the way against them, that persecute me: say vnto my soule, I am thy saluation.
Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
4 Let them be confounded and put to shame, that seeke after my soule: let them be turned backe, and brought to confusion, that imagine mine hurt.
Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
5 Let them be as chaffe before the winde, and let the Angel of the Lord scatter them.
Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
6 Let their way be darke and slipperie: and let the Angel of the Lord persecute them.
Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
7 For without cause they haue hid the pit and their net for me: without cause haue they digged a pit for my soule.
For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
8 Let destruction come vpon him at vnwares, and let his net, that he hath laid priuilie, take him: let him fall into the same destruction.
Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
9 Then my soule shalbe ioyfull in the Lord: it shall reioyce in his saluation.
Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
10 All my bones shall say, Lord, who is like vnto thee, which deliuerest the poore from him, that is too strong for him! yea, the poore and him that is in miserie, from him that spoyleth him!
Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
11 Cruell witnesses did rise vp: they asked of me things that I knewe not.
Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
12 They rewarded me euill for good, to haue spoyled my soule.
Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
13 Yet I, when they were sicke, I was clothed with a sacke: I humbled my soule with fasting: and my praier was turned vpon my bosome.
Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
14 I behaued my selfe as to my friend, or as to my brother: I humbled my selfe, mourning as one that bewaileth his mother.
Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
15 But in mine aduersitie they reioyced, and gathered them selues together: the abiects assembled themselues against me, and knewe not: they tare me and ceased not,
Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
16 With the false skoffers at bankets, gnashing their teeth against me.
Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
17 Lord, how long wilt thou beholde this? deliuer my soule from their tumult, euen my desolate soule from the lions.
Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
18 So will I giue thee thankes in a great Congregation: I will praise thee among much people.
Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
19 Let not them that are mine enemies, vniustly reioyce ouer mee, neyther let them winke with the eye, that hate mee without a cause.
Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
20 For they speake not as friendes: but they imagine deceitfull woordes against the quiet of the lande.
For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
21 And they gaped on mee with their mouthes, saying, Aha, aha, our eye hath seene.
Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
22 Thou hast seene it, O Lord: keepe not silence: be not farre from me, O Lord.
Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
23 Arise and wake to my iudgement, euen to my cause, my God, and my Lord.
Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
24 Iudge me, O Lord my God, according to thy righteousnesse, and let them not reioyce ouer mee.
Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
25 Let them not say in their hearts, O our soule reioyce: neither let them say, We haue deuoured him.
Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
26 Let them bee confounded, and put to shame together, that reioyce at mine hurt: let them bee clothed with confusion and shame, that lift vp themselues against me.
Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
27 But let them be ioyful and glad, that loue my righteousnesse: yea, let them say alway, Let the Lord be magnified, which loueth the prosperitie of his seruant.
Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
28 And my tongue shall vtter thy righteousnesse, and thy praise euery day.
Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
