Psalms 34

1 A Psalme of Dauid, when he changed his behauiour before Abimelech, who droue him away, and he departed. I will alway giue thankes vnto the Lord: his praise shalbe in my mouth continually.

Av David, då han gjorde seg galen hjå Abimelek, so han jaga honom av, og han gjekk burt. Eg vil lova Herren alle tider, hans pris skal stendigt vera i min munn.

2 My soule shall glory in the Lord: the humble shall heare it, and be glad.

Mi sjæl skal rosa seg av Herren; dei spaklyndte skal høyra det og gleda seg.

3 Praise ye the Lord with me, and let vs magnifie his Name together.

Lova Herren storleg med meg, og lat oss saman upphøgja hans namn!

4 I sought the Lord, and he heard me: yea, he deliuered me out of all my feare.

Eg søkte Herren, og han svara meg og fria meg frå alle mine rædslor.

5 They shall looke vnto him, and runne to him: and their faces shall not be ashamed, saying,

Dei som skoda upp til honom, lyste av gleda, og deira andlit turvte aldri blygjast.

6 This poore man cryed, and the Lord heard him, and saued him out of all his troubles.

Her er ein arming som ropa, og Herren høyrde og frelste honom frå alle hans trengslor.

7 The Angel of the Lord pitcheth round about them, that feare him, and deliuereth them.

Herrens englar lægrar seg rundt ikring deim som ottast honom, og han friar deim ut.

8 Taste ye and see, howe gratious the Lord is: blessed is the man that trusteth in him.

Smaka og sjå at Herren er god! Sæl er den mann som flyr til honom.

9 Feare the Lord, ye his Saintes: for nothing wanteth to them that feare him.

Ottast Herren, de hans heilage, for inkje vantar dei som ottast honom.

10 The lyons doe lacke and suffer hunger, but they, which seeke the Lord, shall want nothing that is good.

Unge løvor lid naud og svelt, men dei som søkjer Herren, deim vantar det inkje godt.

11 Come children, hearken vnto me: I will teache you the feare of the Lord.

Kom born, høyr meg! Eg vil læra dykk otte for Herren.

12 What man is he, that desireth life, and loueth long dayes for to see good?

Kven er den mann som hev lyst til liv, som ynskjer seg dagar til å sjå lukka?

13 Keepe thy tongue from euill, and thy lips, that they speake no guile.

Vakta di tunga frå det som vondt er, og lippor for svikfull tale!

14 Eschewe euill and doe good: seeke peace and follow after it.

Vik burt frå det vonde og gjer det gode, søk fred og far etter honom!

15 The eyes of the Lord are vpon the righteous, and his eares are open vnto their crie.

Herrens augo er vende til dei rettferdige, og hans øyro til deira rop.

16 But the face of the Lord is against them that doe euill, to cut off their remembrance from the earth.

Herrens åsyn er imot deim som gjer vondt, til å rydja ut deira minne frå jordi.

17 The righteous crie, and the Lord heareth them, and deliuereth them out of all their troubles.

Hine ropar, og Herren høyrer og friar deim ut or alle deira trengslor.

18 The Lord is neere vnto them that are of a contrite heart, and will saue such as be afflicted in Spirite.

Herren er nær hjå deim som hev eit sundbrote hjarta, og frelser deim som hev ei hugsprengd ånd.

19 Great are the troubles of the righteous: but the Lord deliuereth him out of them all.

Mange ulukkor kjem yver den rettferdige, men Herren friar honom ut or deim alle.

20 He keepeth all his bones: not one of them is broken.

Herren tek vare på alle hans bein, ikkje eitt av deim vert brote.

21 But malice shall slay the wicked: and they that hate the righteous, shall perish.

Ulukka drep den ugudlege, og dei som hatar den rettferdige, vert saka.

22 The Lord redeemeth the soules of his seruants: and none, that trust in him, shall perish.

Herren løyser ut deira sjæl som tener honom, og av dei som flyr til honom, vert ingen saka.