Psalms 40

1 Unto the end, a psalm for David himself. With expectation I have waited for the Lord, and he was attentive to me.

Til songmeisteren, av David; ein salme. Eg venta og venta på Herren, so bøygde han seg til meg og høyrde mitt rop.

2 And he heard my prayers, and brought me out of the pit of misery and the mire of dregs. And he set my feet upon a rock, and directed my steps.

Og han drog meg upp or den tynande grav, or søkkjedya, og han sette mine føter uppå berggrunn, han gjorde mine stig støde.

3 And he put a new canticle into my mouth, a song to our God. Many shall see, and shall fear: and they shall hope in the Lord.

Og han lagde ein ny song i min munn, ein lovsong til vår Gud. Mange ser det og ottast og lit på Herren.

4 Blessed is the man whose trust is in the name of the Lord; and who hath not had regard to vanities, and lying follies.

Sæl er den mann som set si lit til Herren og ikkje vender seg til dei ovlåtne og til deim som vik av til lygn.

5 Thou hast multiplied thy wonderful works, O Lord my God: and in thy thoughts there is no one like to thee. I have declared and I have spoken they are multiplied above number.

Herre, min Gud, du hev gjort dine under og dine råder mangfaldige mot oss; ingen ting er liknande med deg; vil eg forkynna og tala um deim, er dei for mange til å telja.

6 Sacrifice and oblation thou didst not desire; but thou hast pierced ears for me. Burnt offering and sin offering thou didst not require:

Slagtoffer og grjonoffer hev du ikkje hug til - du hev bora øyro på meg - brennoffer og syndoffer krev du ikkje.

7 Then said I, Behold I come. In the head of the book it is written of me

Då sagde eg: «Sjå, eg kjem; i bokrullen er det skrive for meg;

8 That I should do thy will: O my God, I have desired it, and thy law in the midst of my heart.

å gjera din vilje, min Gud, det er mi lyst, og di lov er inst i mitt hjarta.»

9 I have declared thy justice in a great church, lo, I will not restrain my lips: O Lord, thou knowest it.

Eg bar det gode bod um rettferd i ei stor samling; sjå, eg let ikkje att mine lippor; Herre, du veit det.

10 I have not hid thy justice within my heart: I have declared thy truth and thy salvation. I have not concealed thy mercy and thy truth from a great council.

Eg løynde ikkje di rettferd inne i mitt hjarta, eg tala um din truskap og di frelsa; eg dulde ikkje din nåde og di sanning for ei stor samling.

11 Withhold not thou, O Lord, thy tender mercies from me: thy mercy and thy truth have always upheld me.

Du, Herre, vil ikkje lata att di miskunn for meg; din nåde og di sanning vil alltid vakta meg.

12 For evils without number have surrounded me; my iniquities have overtaken me, and I was not able to see. They are multiplied above the hairs of my head: and my heart hath forsaken me.

For trengslor utan tal hev umspent meg, mine misgjerningar hev gripe meg, og eg kan ikkje sjå; dei er fleire enn håri på mitt hovud, og mitt mod hev forlate meg.

13 Be pleased, O Lord, to deliver me, look down, O Lord, to help me.

Hugnast, Herre, å berga meg! Herre, kom meg snart til hjelp!

14 Let them be confounded and ashamed together, that seek after my soul to take it away. Let them be turned backward and be ashamed that desire evils to me.

Lat deim verta til skam og spott alle saman som stend etter mitt liv og vil riva det burt! Lat deim vika attende og skjemnast, som hev hugnad i mi ulukka!

15 Let them immediately bear their confusion, that say to me: Tis well, tis well.

Lat dei verta forfærde yver si skjemd, dei som segjer til meg: «Ha, ha!»

16 Let all that seek thee rejoice and be glad in thee: and let such as love thy salvation say always: The Lord be magnified.

Lat deim fegnast og gleda seg i deg alle dei som søkjer deg! Lat deim som elskar di frelsa alltid segja: «Høglova vere Herren!»

17 But I am a beggar and poor: the Lord is careful for me. Thou art my helper and my protector: O my God, be not slack.

For eg er arm og fatig; Herren vil tenkja på meg. Du er mi hjelp og min frelsar; min Gud, dryg ikkje!