Psalms 11

1 Unto the end. A psalm for David. In the Lord I put my trust: how then do you say to my soul: Get thee away from hence to the mountain like a sparrow?

Til songmeisteren; av David. Til Herren flyr eg inn; kor kann de då segja til mi sjæl: «Fly til dykkar fjell som ein fugl!

2 For, lo, the wicked have bent their bow; they have prepared their arrows in the quiver; to shoot in the dark the upright of heart.

For sjå, dei ugudlege spenner bogen, dei hev lagt si pil på strengen til å skjota i myrkret på dei trugne i hjarta.

3 For they have destroyed the things which thou hast made: but what has the just man done?

Når grunnvollarne vert nedrivne, kva kann då ein rettferdig gjera?»

4 The Lord is in his holy temple, the Lord’s throne is in heaven. His eyes look on the poor man: his eyelids examine the sons of men.

Herren er i sitt heilage tempel, Herrens kongsstol er i himmelen, hans augo skodar, ein blink av hans augo prøver menneskjeborni.

5 The Lord trieth the just and the wicked: but he that loveth iniquity hateth his own soul.

Herren prøver den rettferdige; men den ugudlege og den som elskar vald, honom hatar hans sjæl.

6 He shall rain snares upon sinners: fire and brimstone and storms of winds shall be the portion of their cup.

Han skal lata snaror regna ned på dei ugudlege, eld og svåvel og glodheit vind vert deim tilmælt i deira staup.

7 For the Lord is just, and hath loved justice: his countenance hath beheld righteousness.

For Herren er rettferdig, han elskar rettferd, den trugne skal skoda hans åsyn.