Ecclesiastes 1
1 The words of Ecclesiastes, the son of David, king of Jerusalem.
Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
2 Vanity of vanities, said Ecclesiastes vanity of vanities, and all is vanity.
Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
3 What hath a man more of all his labour, that he taketh under the sun?
Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
4 One generation passeth away, and another generation cometh: but the earth standeth for ever.
Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
5 The sun riseth, and goeth down, and returneth to his place: and there rising again,
Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
6 Maketh his round by the south, and turneth again to the north: the spirit goeth forward surveying all places round about, and returneth to his circuits.
Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
7 All the rivers run into the sea, yet the sea doth not overflow: unto the place from whence the rivers come, they return, to flow again.
Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
8 All things are hard: man cannot explain them by word. The eye is not filled with seeing, neither is the ear filled with hearing.
Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
9 What is it that hath been? the same thing that shall be. What is it that hath been done? the same that shall be done.
Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
10 Nothing under the sun is new, neither is any man able to say: Behold this is new: for it hath already gone before in the ages that were before us.
Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
11 There is no remembrance of former things: nor indeed of those things which hereafter are to come, shall there be any remembrance with them that shall be in the latter end.
Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
12 I Ecclesiastes was king over Israel in Jerusalem,
Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
13 And I proposed in my mind to seek and search out wisely concerning all things that are done under the sun. This painful occupation hath God given to the children of men, to be exercised therein.
Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
14 I have seen all things that are done under the sun, and behold all is vanity, and vexation of spirit.
Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
15 The perverse are hard to be corrected, and the number of fools is infinite.
Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
16 I have spoken in my heart, saying: Behold I am become great, and have gone beyond all in wisdom, that were before me in Jerusalem: and my mind hath contemplated many things wisely, and I have learned.
Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
17 And I have given my heart to know prudence, and learning, and errors, and folly: and I have perceived that in these also there was labour, and vexation of spirit,
Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
18 Because In much wisdom there is much indignation: and he that addeth knowledge, addeth also labour.
For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
