Johan 15

1 Kai loe misurkung tangtang ah ka oh, Kam Pa loe takha tawnkung ah oh.

«Eg er det sanne vintreet, og Far min er vingardsmannen.

2 Anih loe kai ih athaih kathai ai tanghangnawk to pakhruk: athaih kathai tanghangnawk loe athaih aep hanah, tanghangnawk to atlik pae.

Kvar grein på meg som ikkje ber frukt, tek han burt, og kvar som ber frukt, reinskar han, so ho skal bera meir frukt.

3 Nangcae loe kang thuih o ih lok hoiah vaihi na ciim o boeh.

De er alt reine for skuld ordet som eg hev tala til dykk.

4 Kai khaeah om o poe ah, Kai doeh nangcae khaeah ka oh poe han. Misurkung ah angpeh ai tanghang loe, angmah koehah athaih athai thai ai; Kai ah na om o ai nahaeloe, athaih na thai o thai mak ai.

Ver i meg, so er eg i dykk! Som greini ikkje kann bera frukt av seg sjølv, men berre når ho er på vintreet, so kann ikkje de heller, utan de er i meg.

5 Kai loe misurkung ah ka oh, nangcae loe tanghang ah na oh o: Kai ai ah loe tidoeh na sah o thai ai pongah, Kai ah kaom kami loe, Kai doeh anih khaeah ka oh, to tiah om kami loe athaih paroeai athaih.

Eg er vintreet, de er greinerne. Den som er i meg og eg i honom, han ber mykje frukt; for utan meg kann de ingen ting gjera.

6 Kai ah kaom ai kami loe, kangqo tanghang baktiah tasa bangah vah o ving; kaminawk mah tanghang to akhuih o moe, hmai thungah vah o, nihcae loe hmai mah kangh.

Um nokon ikkje vert verande i meg, vert han kasta ut som ei grein, og visnar; folk sankar deim i hop og kastar deim på elden, og dei brenn.

7 Kai ah na oh o moe, ka lok nangcae thungah om nahaeloe, na koeh o ih hmuen to hni oh, nangcae hanah sah pae tih.

Vert de verande i meg, og vert ordi mine verande i dykk, so bed um kva de vil, og de skal få det!

8 Kam Pa loe athaih kapop ah na thaih o haih rang hoiah pakoeh ah oh; to tiah ni ka hnukbang kami ah na om o tih.

På den måten vert far min herleggjord, at de ber mykje frukt, og de vert mine læresveinar.

9 Pa mah Ang palung baktih toengah, Kang palung o toeng: Kai amlunghaih ah om oh.

Som Faderen hev elska meg, so hev eg elska dykk; ver i min kjærleik!

10 Kam Pa mah paek ih loknawk to ka pakuem moe, Anih amlunghaih ah ka oh baktih toengah, Kang paek ih loknawk to na pakuem o nahaeloe, Kai amlunghaih ah na om o tih.

Held de bodi mine, so er de i min kjærleik, liksom eg hev halde bodi åt far min, og er i hans kjærleik.

11 Kang hoehaih nangcae khaeah oh moe, nang hoe o haih akoep thai hanah, hae loknawk hae kang thuih o.

Dette hev eg tala til dykk so mi gleda kann vera i dykk, og dykkar gleda kann verta fullkomi.

12 Kang palung o baktih toengah, nangcae doeh maeto hoi maeto amlung oh, hae loe kang paek o ih lok ah oh.

Det er bodet mitt, at de skal elska kvarandre, som eg hev elska dykk.

13 Kami maeto mah ampuinawk hanah a hinghaih paek khoek to amlunghaih pongah kalen kue amlunghaih to om ai boeh.

Ingen hev større kjærleik enn at han gjev livet sitt for venerne sine.

14 Kang thuih o ih lok baktiah na sak o nahaeloe, Kai ih ampui ah na oh o.

De er venerne mine, so sant de gjer det eg segjer til dykk.

15 Angmah ih angraeng mah sak ih tok to tamna mah panoek ai pongah, vaihi hoi kamtong tamna, tiah kang kawk o mak ai boeh; Kam Pa khae hoi ka thaih ih loknawk to nangcae khaeah kam tuengsak boeh pongah, ampui, tiah ni kang kawk o boeh.

Eg kallar dykk ikkje tenarar lenger; for tenaren veit ikkje kva herren hans gjer, men dykk kallar eg vener, for alt eg hev høyrt av far min, hev eg sagt med dykk.

16 Nangcae mah kai nang qoi o ai, Kai mah ni nangcae to kang qoih, na caeh o moe, athaih na thaih o pacoengah, nangcae ih athaih to oh poe hanah, tok kang paek o: to naah Kai ih ahmin hoiah Pa khaeah hni kami loe, Anih mah nangcae hanah paek tih.

De hev ikkje valt ut meg, men eg hev valt ut dykk, og sett dykk til å ganga ut og bera frukt - frukt som varer ved, so Faderen kann gjeva dykk alt de bed um i mitt namn.

17 Maeto hoi maeto nam lung o hanah, hae loknawk hae kang paek o.

Det er det eg legg dykk på hjarta, at de skal elska kvarandre.

18 Long mah nangcae hnuma nahaeloe, nangcae hnuma ai naah Kai ni ang hnukma, tito panoek oh.

Um verdi hatar dykk, so må de vita at ho hev hata meg fyre dykk.

19 Long kami ah na oh o nahaeloe, angmah ih kami ah na oh o pongah, long mah nangcae to palung tih: toe nangcae loe long kami ah na om o ai, long thung hoiah kang qoih o boeh pongah, long mah nangcae to hnukma.

Var de av verdi, so vilde verdi elska sitt eige. Men for di de ikkje er av verdi, men eg hev valt dykk ut or verdi, difor hatar verdi dykk.

20 Kang thuih o ih lok to poek oh, Tamna loe angmah ih angraeng pongah len kue ai. Nihcae mah Kai pacaekthlaek nahaeloe, nangcae doeh pacaekthlaek o toeng tih; nihcae mah Ka thuih ih lok pakuem o nahaeloe, nangcae mah thuih o ih lok doeh nihcae mah pakuem o toeng tih.

Kom i hug det ordet eg sagde dykk: Ein tenar er ikkje større enn herren sin; hev dei forfylgt meg, vil dei forfylgja dykk og; hev dei halde seg etter mitt ord, vil dei halda seg etter dykkar ord og.

21 Nihcae mah Kai patoehkung Anih to panoek o ai pongah, Kai ih ahmin pongah nihcae mah hae hmuennawk hae nangcae nuiah sah o tih.

Men alt dette kjem dei til å gjera mot dykk for mitt namn skuld, av di dei ikkje kjenner den som sende meg.

22 Kai kang zo ai moe, nihcae khaeah ka thui ai nahaeloe, nihcae loe zaehaih tawn o mak ai: toe vaihi loe angmacae zaehaih to angphat o thai mak ai boeh.

Var eg ikkje komen og hadde tala til deim, so hadde dei ikkje synd; men no hev dei ingen ting å orsaka syndi si med.

23 Kai hnuma kami loe Kam Pa doeh hnukma.

Den som hatar meg, hatar og far min.

24 Kalah kaminawk mah sah ai ih toknawk to nihcae salakah ka sah ai nahaeloe, nihcae loe zaehaih tawn o mak ai: toe vaihi loe ka sak ih toknawk nihcae mah hnuk o boeh pongah, nihcae mah Kai hoi Kam Pa to hnukma o.

Hadde eg’kje gjort slike verk bland deim som ingen annan hev gjort, so hadde dei ikkje synd; men no hev dei set deim, og like vel hatar dei både meg og far min.

25 Toe angmacae ih kaalok pongah, Tidoeh na ai ah nihcae mah Kai ang hnukma o, tiah tarik ih lok to akoep thai han ih ni hae tiah oh.

Men det er av di det laut sannast det ordet som er skrive i lovi deira: «Utan orsak hata dei meg.»

26 Pa khae hoiah kang patoeh han ih Pathloepkung, Pa khae hoi tacawt, loktang Muithla to angzoh naah, Anih mah Kai kawng to taphong tih.

Når målsmannen kjem, han som eg vilde senda dykk frå Faderen, Sannings-Anden, som gjeng ut frå Faderen, so skal han vitna um meg.

27 Nangcae doeh tangsuek na hoi Kai khaeah na oh o pongah, Kai hnukung ah na om o toeng tih.

Men de og skal vitna; for de hev vore med meg frå det fyrste.»