< Job 30 >

1 Et maintenant je suis la risée de mes cadets, dont je ne daignais pas associer les pères aux chiens de mes troupeaux.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 Aussi bien la force de leurs mains, qu'eût-elle été pour moi? Pour ces hommes il n'y a jamais d'âge mûr:
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 desséchés par la disette et la faim, ils rongent la steppe, le vieux désert et la solitude;
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 ils cueillent l'arroche le long des haies, et la racine du genêt est leur pain;
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 ils sont bannis de la société; on crie après eux, comme après les larrons;
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 réduits à habiter des ravins affreux, les antres de la terre et des rochers,
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 parmi les buissons ils poussent des hurlements, et pêle-mêle se blottissent sous les ronces,
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 impies, hommes sans nom, qui furent chassés du pays!
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 Et maintenant je suis leur chanson, et le sujet de leurs discours;
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 ils me maudissent, puis me quittent, et devant moi ne s'abstiennent pas de cracher.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 Bien plus, ils déceignent leur corde, et m'en frappent, et ils secouent tout frein devant moi.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 A ma droite leur engeance se lève; ils ne me laissent pas prendre pied, et se fraient jusqu'à moi une voie pour me nuire;
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 ils ruinent mon sentier, aident à ma perte, eux que personne ne soutient.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 Ils viennent comme par une large brèche, se précipitent avec fracas.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Toutes les terreurs se tournent contre moi; c'est comme un ouragan qui poursuit ma grandeur, et, comme un nuage, mon bonheur a passé.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 Aussi, maintenant mon âme en moi épanche sa plainte; les jours de malheur m'ont saisi.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 La nuit perce mes os et les détache, et le mal qui me ronge, ne sommeille pas.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 Sous Ses coups puissants mon manteau se déforme, comme ma tunique il s'applique à mon corps.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 Il m'a jeté dans la boue, et assimilé à la poudre et à la cendre.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 Je crie à Toi, et Tu ne m'écoutes pas! je suis là debout, et Tu me regardes!
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Tu T'es changé pour moi en cruel ennemi, et Tu m'opposes la force de ton bras.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Tu me soulèves sur la tempête et m'emportes avec elle, et pour moi tu anéantis tout espoir de salut.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 Car, je le sais, c'est à la mort que tu me mènes, au rendez-vous de tous les vivants.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 Cependant du sein des décombres ne tend-on pas la main? Quand on périt, ne crie-t-on pas au secours?
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 Oui, je pleurai sur ceux pour qui les temps étaient durs, et les indigents attristaient mon âme.
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 Et pourtant! j'attendais le bonheur, et le malheur est venu; j'espérais la clarté, et les ténèbres sont arrivées.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 Mes entrailles bouillonnent, et n'ont aucun repos, des jours de chagrin me sont survenus.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 Je marche noirci, mais non par le soleil; debout dans l'assemblée, je me lamente,
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 devenant ainsi le frère des chacals, et l'égal de l'autruche.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 Ma peau noircit et tombe, et mes os brûlent d'inflammation.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 Ainsi le deuil a remplacé mon luth, et des sons lugubres, ma cornemuse.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.

< Job 30 >