< Job 24 >

1 Pourquoi le Tout-puissant n'a-t-Il pas des époques en réserve, et ses adorateurs ne voient-ils pas ses jours [de vengeance]?
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 On déplace les bornes, on ravit les troupeaux, et on les fait paître comme siens;
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 on enlève l'âne de l'orphelin, on prend pour gage le bœuf de la veuve;
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 on pousse le pauvre hors du chemin, et les malheureux du pays se cachent tous;
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 voici, comme des onagres, ils vont dans le désert à leur labeur, cherchant une proie;
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 la steppe leur donne du pain pour leurs enfants; ils ramassent dans les champs leur fourrage, et grapillent dans la vigne de l'impie;
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 nus ils passent la nuit, faute de manteau, ils sont sans abri durant la froidure;
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 trempés par les pluies des montagnes, et manquant d'asile, ils embrassent les rochers.
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 On arrache l'orphelin à la mamelle, et l'on prend pour gage la couverture du pauvre,
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 qui s'en va nu, privé de manteau, et qui reste affamé en portant les gerbes;
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 dans leurs enclos il pressure l'olive, il foule au pressoir, et reste altéré.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 Du sein des villes sortent les soupirs des mourants, et l'âme des blessés crie au secours… Mais pour Dieu n'importe le contre-sens!
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 D'autres sont ennemis de la lumière, n'en connaissent pas les voies, et n'en pratiquent point les sentiers.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 Au jour, le meurtrier se lève, tue le misérable et le pauvre, et la nuit, il est comme le voleur.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 L'œil de l'adultère épie le crépuscule, disant: Aucun œil ne me verra! et d'un voile il se couvre la tête…
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 De nuit, ils percent les murs des maisons, de jour, ils se tiennent renfermés, ne connaissant pas la lumière.
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 Car le matin est pour eux l'ombre de la mort, et les terreurs nocturnes leur sont familières.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 Vite [l'impie] passe comme glissant sur les eaux! dans le pays son héritage est maudit! il ne se tourne plus du côté de ses vignes!
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
19 Comme le sec et le chaud enlèvent l'eau de neige, ainsi l'Enfer absorbe ceux qui ont péché! (Sheol h7585)
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
20 le sein maternel les oublie! ils font le régal des vers! on ne pense plus à eux! comme le bois l'impie est brisé,
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 lui qui dépouilla la femme stérile, celle qui n'enfantait pas, et qui ne fit aucun bien à la veuve!…
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 Non! Dieu par sa force conserve les violents; l'impie se relève, alors qu'il ne compte plus sur sa vie.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 Il lui donne de quoi se rassurer, afin qu'il soit soutenu, et Il a les yeux sur ses voies;
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 ils se sont élevés: il ne faut qu'un instant, et ils ne sont plus: les voilà gisants, ils meurent comme tous les hommes, ils sont moissonnés comme les cimes des épis.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 S'il n'en était pas ainsi, qui me démentirait, et mettrait mon discours à néant?
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»

< Job 24 >